Gårdsbruket Jávrebainjárga (2)

Fjøset (nr.3)

Fjøset er en del av Jávrebainjárga gårdsbruk.

Fjøset var beregnet for kyr og sauer. Inne i fjøset var det murt opp en stor grue av flate steiner og leire, som varmet opp fjøset og hvor man kokte mat til husdyra. Leire var brukt som sement. Gruen har et spjeld som kan skyves over slik at bålet slukner. Gryta settes på grua og det tennes bål av kvister og ris under den. Man tømte vann i gryta. Gryta bør være ganske stor og romme ca. 200-300 liter. Det høyet som ikke kunne gis som for til kyrne og sauene, måtte man koke. Deretter måtte man øse opp maten slik at den kunne avkjøles I bøttene. Hver ku hadde sin egen bøtte, som rommet ca. 30 liter. Det var lite vann I den kokte blandingen, slik at den var ganske tykk. Tørrhøy, starr, gress, høy fra utslåttmark og reinlav ble brukt som for til kyrne. Som tilleggsfor brukte man også kvister og ris. Høyet ble slått på enger og utslåttmarker som tilhører gården. Høyet ble lagret på høystakkstillas. Til høystakkstillaset satte man opp en høy påle,og ca 2 meter over bakken, der la man stolper på tvers over stillaset og kvister oppå disse, før man la høyet på opp på der igjen.

Høyet ble lagt under nesa til kyrne. Høyet til sauene ble lagt på golvet. Når man matet kyr og sauer, så måtte de også få kaldt vann. Arbeid I fjøset var å rydde bort møkk og rengjøre båsene. Møkka måtte man rydde ut gjennom gjødselluka. Båsene og fjøsgulvet måtte ryddes og kostes med sopelime av riskvister. Man måtte også koste bort høysmulene som ble igjen på gulvet og legge disse I gryta.

Man brukte spann eller trebøtte til melking av kyrne. Etter melkinga fikk kyrne høy å spise.

Gårdsbrukene hadde ikke så mange kyr fordi man måtte ha andre næringer I tillegg til garden, for å klare å skaffe nok til livets opphold, og det var en krevende jobb å skaffe for til dyra, Både høy, kvister med blader og reinlav måtte man hente ned fra fjellet eller I skogen og lagre de. Høy er et veldig godt for fordi den ikke fryser, og den er lett å frakte. Hvis kyrne har hatt lite å spise over en periode, måtte man mate kyrne med kvister med blader og reinlav slik at de ikke skulle sulte i hjel.

I tillegg til gårdsarbeidet måtte folket på gården også høste og jakte, fiske, plukke bær, sy og drive på med byttehandel.

Å ha en verdde

(Verdde er et samisk ord som betegner gode venner spesielt mellom gårdbrukere og andre fastboende og flyttsamer, som man hjelper og får hjelp av)

Blandt samene var det viktig å ha en verdde som kunne hjelpe dem, for å klare seg. Å bytte til seg saker, mat og tjenester var en del av det å overleve. Flyttsamene hadde både fastboende og sjøsamer på kysten som sine verdder. Når flyttsamene kom til kysten, hadde de sine verdder der, og om vinteren når de flyttet tilbake til vinterboplassene sine, så hadde de sine verdder der. Blandt verdder var det aldri snakk om penger eller betaling, men om gjensidig byttehandel.

Fra flyttsamene fikk de fastboende reinkjøtt, tørket kjøtt, talg, reinskinn, avhåret reinskinn/lær og sener av rein. Tidligere brukte gårdsbrukere å temme oksereinene for flyttsamene, slik at reinen skulle lære seg å trekke pulk og slede, og for at man skulle kunne kjøre med de. Tidligere hadde fastboende også egne rein med egne reinmerker, men Norsk reindriftslov av 1978, fjernet denne rettigheten fra de fastboende. Gårdsbrukeren hadde kyr og sauer. Fra gårdsbrukeren kunne flyttsamene bytte til seg ull, ulltepper, ullgrener, ullklær og ullgarn. Byttemidler var også både melk og fløte, ost og tjære til sleder og pulker. Både småbrukeren og sjøsamene hadde poteter, neper og fisk. Fra sjøsamene fikk flyttsamene byttet til seg mel, tran og lever. Småbrukeren hadde ryper og vadefugler. Også sennegress ble brukt som byttemiddel.

Slik har både flyttsamene, gårdsbrukere, andre fastboende og sjøsamene vært verdder og vært til stor hjelp for hverandre. Å være en verdde var en viktig kunnskapsarv.

Lagring av høy og bøndenes arbeid i fjøset

I 1997 dokumenterte Sámiid Vuorká-Dávvirat/De Samiske Samlinger lagring av høy. På bildene kan vi se museets ansatt Osvald Guttorm som frakter høy til fjøset med hest og slede med høygrind, Høyet må tråkkes ned veldig hardt slik at man får plass til mye høy i høygrinden på sleden. Når man kommer frem til fjøset, må man begynne å flytte høyet. I fjøset er det plass til kyr og sauer. Den delen av fjøset der det var plass til sauene ble kalt for båsen.

Fotomaterialet tilhører bildesamlingen i SVD/DSS. Fotograf var museets ansatt Berit Åse Johnsen. Fotodokumentasjonene kobles til SVD/DSS prosjektet «Bruk av slede med høygrind» på utemuseet i 1997.

Hør på en personjoik tilhørende Karasjok: Joikes av Per Tor Turi, 2019

Det finnes ikke grundig informasjon om fjøsets byggingsprosess, men man kan se årstallet 1928 i et av tømmeret.

Veggene og taket på fjøset på gården Jávrebainjárga var fullstendig restaurert i 2012–2019. Restaureringsarbeidet ble gjort med tradisjonelle byggematerialer og etter tradisjonell byggeteknikk. Ronald Renmælo og Siv Holmin ledet og dokumenterte restaureringsprosessen, der også Bror Ivar Salamonsen, elever på tømrerlinja ved Karasjok videregående skole og studenter på studiet for bevaring og vern av hus ved Universitetet i Trondheim (NTNU) deltok.

Bilder fra restaureringen av fjøset sommeren 2018

Tradisjonelt ble det brukt mose mellom tømmeret, for at den skulle trekke til seg fukt, og isolere. Mose er en bakteriedrepende plante.

På taket ble det lagt never og torv, som man hadde hentet i forkant.

[Forrige side] [Neste side]