Gårdsbruket Jávrebainjárga (1)

Bygninger tilhørende gårdsbruket er fra 1800-tallet. I 1957–1958 ble bygningene flyttet fra Jávrebainjárga, på norsk: Port,som ligger ca 50 km østover fra Karasjok mot Tana, og satt opp på museets arealer. Ole J. Nikkinen hadde det faglige ansvaret for flyttingen og oppsettingen av jordbruksbygningene. I motsetning til bygda Karasjok der alt ble brent ned unntatt den gamle kirka under andre verdenskrig, så ble ikke gårdsbruket Jávrebainjárga brent ned.

Jávrebainjárga, Port, Váljohka Váljohka/Valjok

Til gårdsbruket Jávrebainjárga tilhører følgende bygninger: huset (nr.1), naustet (nr.2), fjøset (nr.3) og stallen (nr.4). Huset ble bygd på 1870-tallet. De andre bygningene er trolig bygd etter dette. Bygninger og installasjoner på gårdsbruket Jávrebainjárga anses som det best bevarte gårdsbruket i hele Finnmark. Til gårdsbruket tilhører også Rántet, plassen på tunet der man hogger og sager ved. (nr.5) og (nr.6).

Hør på joiken: Joiker Per Tor Turi, fra Karasjok 2019

Huset i Jávrebainjárga (nr.1)

Huset er fra 1870-tallet. Alle de små hullene i husets yttervegger er hull er spiker, etter spiling av reinskinn til tørk på veggene.

Å lagre tørrhøy på tradisjonell måte

Sámiid Vuorká-Dávvirat/De Samiske Samlinger dokumenterte lagring av tørrhøy på tradisjonell måte i 1997.

På bildene ser vi museets ansatt Osvald Guttorm som legger seletøy på hesten for å hente tørrhøy til lagring. Hesten har på seg seletøy slik at den kan trekke slede. På sleden er det plassert en høygrind for frakting av tørrhøy og torv. Høygrinda er plassert på sleden slik at både høy og torv holder seg på plass, og for at man skal kunne frakte med seg en større last.

Tørrhøy ble gitt som tilleggsfor til kyr. Høy ble stablet i høysåter. For å lage en høysåte, ble først det reist opp en lang stang som skulle være rage ca. 2 meter over bakken, deretter plasserte man stenger på skrå oppd på reisverket ovenfor bakken, deretter dekket man stengene med ris før man stablet tørrhøyet på såten. Osvald fyller sleden med tørrhøy.

Under slåttonna hesjet man høyet. Etterpå fraktet man tørrhøyet hjem til gården med hest og slede. Hesten var viktig i gårdsdrifta både sommer og vinter.

Bildene tilhører SVD/DSS bildesamling. Fotograf var museets ansatt Berit Åse Johnsen. Fotodokumentasjonen er en del av SVD/DSS prosjekt «Bruk av høygrind» på utemuseet i 1997.

Vanligvis hentet gårdbrukerne vann fra brønna. Tidligere hentet man vann fra kilder, fra hull i isen på elva eller rennende vann i elva.

De fleste gjenstandene i huset er tilhørende jordbruket og representerer småbrukernes levesett frem til 1940-tallet. Inventaret viser småbrukernes duodjikunnskaper, fordi alt er laget for hånd.

Rengjøring og vask

Tidligere ble gulvene og tømmeret vasket med vann og sand. Såpe ble ikke brukt – såpe var dyrt og det var vanskelig å få tak i. Litt hjemmelaget såpe ble blandet i vaskevannet. Etter at man begynte å male gulvene, vasket man ikke mere med sand. Tidligere var ikke tregulvene malt – malte gulv kom etter evakueringstida etter andre verdenskrig. Umalte gulv ble også vasket med aske og hjemmelaget såpe.

Når man skuret gulvene med sand, brukte man sennegress til å skrubbe med. Sand ble hentet ved elvekanten. Etter vasking ble gulvene tørket med kluter av striesekker. Sennegress er også blitt brukt som oppvaskbørste.

Tradisjonell koking av såpe

Tradisjonelt har samene kokt såpe av aske og reinsdyrfett, bein og klover. Etterhvert ble lut og reinsdyrfett brukt til koking av såpe. Lut til såpekoking fikk man av kokt vann iblandet aske. Spesielt var aske av bjørk svært god til å få tregulvene hvite og skinnende rene.

Til koking av såpe ble det samlet bein og fett av reinsdyr, sauer og andre slaktedyr, og klover av reinsdyr. Av kokte reinsdyrklover fikk man flytende fett.

Til koking av såpe ble det murt opp en bålplass ute på tunet. På denne ble det plassert en stor gryte og det ble tent bål under gryta. Gryta ble fylt med vann, knuste bein og man kuttet opp leddene som er i reinsdyrklovene, for disse har også marg. Blandingen skulle koke så lenge at den ble til flytende fett. Deretter skulle blandingen avkjøles sakte. Fettet skulle øses ut av gryta og de kokte beina skulle kastes.

Den tomme gryta ble igjen fylt med vann , flytende fett av kokte bein og spekk. Dette ble kokt lenge. Litt kaustik-soda ble blandet i, men ikke for mye slik at den ikke skummet over.. Når blandingen begynte å avkjøles, ble den plassert i et egnet kar der den fikk avkjøles og stivne. Når blandingen var avkjølt, skulle man kutte såpen i den størrelsen man ønsket.  Med denne såpen vasket man også klær, unntatt kofter og luer – disse ble vasket i rennende vann, i en elv eller bekkevann . Hvis man vasket med denne såpen så kunne fargen smitte av.

Huset har en potetkjeller hvor man oppbevarte smør, poteter og andre matvarer som skulle stå kjølig. Husets inventarer var nødvendigheter men pyntingen av disse var enkel. Dette var en påvirkning av Læstadius bevegelsen som begynte i samiske områder i Sverige på slutten av 1844. Da var Lars Levi Læstadius prest i Karesuando.

Læstadius (1800 – 1861) var en svensk prest som begynte denne kristne bevegelsen. Læstadianismen påvirket mange samers liv og åndelighet. I sine prekener påpekte Læstadius at overdreven pynting var upassende og det var en synd.

Læstadianismen er en kristen oppvåkningsbevegelse som opprinnelig kom fra pietismens kristne syn. Pietismen er en kristenbevegelse som begynte i Tyskland på 1600-tallet. Pietistene mente at prestene hadde for mye makt. Derfor ville de fornye kristendommen slik at folkets tro skulle være det viktigste. De ønsket også å vektlegge de erfaringene folk hadde som kristne. Dette ble gjort ved å samle sammen troende for å diskutere egne erfaringer med hverandre.

Læstadianismen bredte seg ut til de nordlige delene av Norge, Sverige og Finland.

Husets siste eier før museet, var Stuorra Jussá, Johannes Henriksen Nikkinen (1870–1954), som fikk kjøpt huset av reineieren Gádjá Juoksa, Josef Olsen Vuolab (1876–1964) . Gádjá Juoksa hadde kjøpt huset av dets første eier. Stuorra Jussá giftet seg i 1900 med reineierdattera Ovllá Rávdná, Ravdna (Ragnhild) Olsdatter Vuolab (1876–1964).

Huset er renovert flere ganger. I 1975–1976 ble taket på huset reparert. Håndtverker var Jon Ole Andersen. I 2006–2007 ble taket skiftet ut, restaureringssakkyndige var Ronald Renmælo og Siv Holmin, hjelpemedarbeidere var Thorolf Bjørnback og Per Erik Tretnes.

På bildet ser vi gårdsbruk Jávrebainjárga, i Valjok, eid av samer som bodde og livnærte seg ved elvebredden. Huset er bygd på tradisjonell måte. På bildet ser vi at bare vinduene i huset var skiftet på 1950-tallet. Familien Nikkinen livnærte seg av gårdsdrift, fiske, håndarbeid, jakt og bærsanking. På gården hadde Nikkinen familien 2 – 3 kyr, sauer og en hest. Til gårdsbruket tilhører også en sagstativ.

Hvem var Asbjørn Nesheim som tok bilder i 1952?

Asbjørn Nesheim (1906-1989) var en sentral mann i arbeidet med samisk språk og kultur på 1900-tallet. Nesheim vokste opp i Trondheim. Han var bl.a. forvalter av den samiske gjenstandssamlingen ved Norsk Folkemuseum i 1951-1976, professor i samisk språk ved Oslo universitet i 1959-1976 og han jobbet som konsulent for samisk språk og kultur ved samisk ungdomsskole i Karasjok. I forbindelse med sine reiser i nord, fotograferte han mange samer og deres levesett.

Stabbur (nr.2)

Stabburet er et uthus der man oppbevarer mat, klær, vinterklær og andre nødvendigheter. I stabburet ble det oppbevart mel, sukker, kaffe og annen tørrmat, som hadde lang holdbarhet.

Stabburene er vanligvis bygget på påler av tre eller på stein ca. 30-50 cm over bakken slik at golvet ikke skal råtne.

Taket på naustet i Jávrebainjárga var reparert i 1975, håndtverker var Jon Ole Andersen. Hele naustet ble restaurert i 1998–2000, restaurerings sakkyndige var John Ole Andersen og museets ansatt Thorolf Bjørnback.

Rántet, plassen på tunet der man hogget og sagde ved (nr.5)

Rántet er en plass på tunet utenfor huset eller teltet eller gammen, hvor man oppbevarer, sager og hogger ved til brensel. Rántet består av forskjellige deler som sagbenk, hoggstabb og reisved. Denne plassen er laget på begynnelsen av 1990-tallet.

Felte trær for brensel, reist opp som reisved.

Sagbenken er laget slik at treet skal legges ned på den, slik at man kan sage ved til brensel.

Hoggstabben brukes til å hugge ved til brensel, hogge riset og vedkubbene i passelige lenger.

Rántet, plassen der man hogger og sager ved til brensel, ble brukt spesielt da man skulle hogge brensel for vinteren. Det var viktig å holde Rántet ryddig og spesielt i juletida, slik at ikke Stállu med raiden sin ble sittende fast der.

[Forrige side] [Neste side]