Gårdsbruket Jávrebainjárga (3)

Stallen (nr.4)

Stallen var beregnet for hesten. Denne stallen er en del av gårdsbruket Jávrebainjárga.

Vanligvis bygde man stallen slik at den var beregnet for to hester, for bygningen kunne ikke lages mindre. Stallen hadde golv og gang i midten.. Dekselet til hesten og seletøyet hengte på veggen. I stallen var det også plassert vannkar og høy til hesten. Dekselet måtte brukes når man kjørte med hesten i kulda, eller når hesten måtte stå ute lengre enn vanlig. Da kastet man dekselet over ryggen på hesten.

Taket på stallen ble reparert i 1975, og håndtverker var Jon Ole Andersen. Hele stallen ble restaurert i 1996–1997. Restaureringen av stallen ble gjennomført av Alvin Vuolab og museets ansatt Thorolf Bjørnback. Faglig ansvarlig var Osvald Guttorm.

Hest og stall

I 1997 dokumenterte Sámiid Vuorká-Dávvirat /De Samiske Samlinger oppbevaring av tørrhøy. Fotoene viser museets ansatt Osvald Guttorm som legger seletøy på hesten for å hente og kjøre tørrhøyet hjem for oppbevaring.

Hesten har seletøy slik at den kan trekke slede. Det finnes to forskjellige seletøy for hest. Det er :Luogáleŋgget, som er pyntseletøy og siláleŋgget som er arbeidsseletøy. Luogáleŋgget er mere brukt som pynteseletøy til hesten, og siláleŋgget er brukt som arbeidsseletøy. Arbeidsseletøyet er ikke dekorert. Seletøyet lages av bjørkeved, som er et sterkt trevirke. Båndet over hestens nakke holder de øvre endene av seletøyet sammen og båndet som går rundt bringen holder de nedre endene av seletøyet sammen. Det er festet mange små dombjeller til grimen som klinger høyt når hesten traver. På hestetømmene er det bissel. Bisselet må man varme med hendene når det er kaldt, før man setter bisselet i hestens munn.

Seletøy til pulken er slik som andre seletøy. Bogseletøyet er festet på sidene til dra greipen som plasseres under magen. Den andre enden av det tykke repet eller reima som er festet til dra greipen, skal festes foran på pulken.

Håret i hestens hale eller håret på manen, kalles for hestetagl. Strihårene er grove hår på hesten. Favnen på hesten er der hvor seletøyet settes.

Fjordingen er en norsk hesterase som ble brukt spesielt på Vestlandet som arbeidshest. I dag brukes den fremdeles som arbeidshest men også til riding og kjøring. Fjordingen er gjennomsnittlig over 140 cm høy. Fjordingen hører til ponnirasen, men i Norge brukes den som hest og ikke som ponni. Kjennetegnet på denne hesten er at den har svart strek fra manen og nedover ryggen til hestetaglen. Fjordingen er tålmodig, beskjeden og utholdende.. Hesten er sikker og stødig i bratte områder.

Denne type hest er lett å temme. Hesten hører etter og stoler på mennesker. En temmet hest er vant til mennesker.

Hesten skulle mates i stallen. Man kokte mat til hesten i en gryte. Først tømte man mel i en gryte, kokte vann og helte vannet over i gryta og rørte blandingen sammen til den tyknet. Hesten spiser ikke starr. Den skal ha engrapp og gress fra utmarksslått. Man måtte bære inn vann til hesten i stallen.

Fotoene tilhører SVD/DSS\`s fotosamling. Fotograf var museets ansatt Berit Åse Johnsen. Fotodokumentasjonen kobles til SVD/DSS prosjektet «Bruk av høygrind» på utemuseet i 1997.

Stativ for saging (nr.6)

Stativ for saging er beregnet til saging av bygningsmaterialer. Det kan bygges både store og små stativer.

I årene 2006–2007 ble taket på huset i Jávrebainjárga restaurert. Om sommeren i 2006 ble det bygget to stativ for saging i forbindelse med restaureringen av tak.

Dette prosjektet ble gjennomført av Ronald Renmælmo, Per Erik Tretnes og museets ansatt Thorolf Bjørnback.

Et lignende stativ var det også på gårdsbruket Jávrebainjárga.

Med et slikt stativ for saging, sagde de furutrær, tømmer og planker og bord på tradisjonell måte. Det er høvelig at to personer kan sage materialer med lang sag på den gamle måten.

[Forrige side] [Neste side]