Stabbur fra Kautokeino
Stabbur fra Kautokeino (nr.11)
Historie
Isak M. Buljo fra Kautokeino var den som først kjøpte stabburet. Etter det Buljo vet så var stabburet i Karesuando i begynnelsen av 1800-tallet. Stabburet er blitt flyttet flere ganger gjennom tid, fra sted til sted, og stabburet har hatt mange eiere.
I årene 2000–2002 flyttet håndtverker Jon Ole Andersen og museets ansatt Thorolf Bjørnback stabburet fra Kautokeino til utemuseet i Karasjok. Aage Hegge og Thorolf Bjørnback satte opp stabburet på utemuseet. Etter det har Jon Ole Andersen restaurert den.
Stabbur
Stabburene satte man gjerne opp i nærheten av huset. En husholdning kunne ha flere stabbur, som matstabbur og stabbur der man oppbevarte klær. Stabburene kunne være 10-12 m2, tømmerstabbur med tak laget av planker. Om sommeren kunne man også overnatte i stabburet, spesielt ungdommen og barna da. Verddevuohta er et samisk konsept som betyr gjensidig nyttige vennskapsrelasjoner mellom gårdsbrukere og andre fastboende og flyttsamer. En del av en verddes rolle (verdde er et samisk ord som betegner gode venner som man hjelper og får hjelp av), kunne også være at flyttsamene fikk lov å ha stabbur stående hos sine verdder. Derfor kunne det stå 3-4 stabbur på gården, sammen med gårdsfolkets egne stabbur.
Nøklene til stabburene ble lagt igjen hos gårdsfolket, slik at de kunne f. eks legge det tørkede reinkjøttet i stabburet for flyttsamene, etter at de hadde tørket kjøttet ferdig. Flyttsamene hadde ikke hus, og de brukte å legge igjen vinterklærne sine, samt finklærne og andre saker i stabburet på gården når de flyttet videre med reinflokkene.