Forfatter/Čálli/Author: Arvid Petterson

Kirsten Svineng (1891–1980) var én av mange hjelpere for krigsfanger i Karasjok under 2.verdenskrig. I en krigstid hvor det var forbundet med dødsstraff å hjelpe okkupasjonsmaktens krigsfanger, tok hjelperne sjanser og berget mange liv ved å gi dem mat.

I Karasjok var det krigsfanger fra flere land. Russiske fanger fra 1941, tyske militærnektere, desertører, og fra sommeren 1942, fangene fra datidens Jugoslavia.

Det hastet meget for okkupasjonsmakten å få veiforbindelsen til Ivalo gjort ferdig. Tyskerne led store tap på havstrekningen over Østhavet, Da veien fra Karasjok til den finske grensa var ferdig, med bro over Anarjohka, var veien også ferdig på finsk side, og trafikken kunne fra 1942, gå fra havner i Porsanger til frontene i øst.

I juli 1942 ble en gruppe på 374 serbiske krigsfanger satt på land fra et fartøy på Russenes. Da de gikk fra båten og kom til et veikryss, så de at det sto Hammerfest på skiltet. Da snakket de lavt sammen om at de nå var havnet nord for Polarsirkelen, for noen hadde hørt om byen. De gikk til fots gjennom Porsanger og til Karasjok. Da transporten gikk tilbake via Lakselv og sørover, i desember samme året, var det 111 igjen. De andre var drept eller omkom på grunn av vaktenes brutalitet.

Kirsten kunne legge matpakker i terrenget der hun visste serberne skulle arbeide. Enkelte fangevoktere kunne snu seg bort, men de fleste opptrådte brutalt mot serberne. Serberne har i ettertid mintes mange av hjelperne i Karasjok, og skrevet at den vennlighet som ble vist av sivilbefolkningen, ga fangene håp i fortvilelsen.

I 1957 ble Kirsten Svineng invitert til Jugoslavia, der hun av president Josif Broz Tito ble tildelt Det Jugoslaviske Flaggs Orden. Da Tito besøkte Oslo i 1965, ble Kirsten Svineng igjen invitert til å møte både Tito og statsminister Einar Gerherdsen.

Fra hun var en ung kvinne, ble hun av distriktslegen bedt om å ta ansvar for vaksinering. Hun samarbeidet gjennom mange tiår med bestyrer Elen Grande (1884 – 1982) ved syke- og gamlehjemmet i Karasjok, og satt nattevakt ved sengene til syke og døende.

Et av versene i et dikt skrevet av Gunnar Bonsaksen, oppsummeres Kirsten Svinengs livslange, uselviske livsinnsats med få ord:

Og siden ut i arbeid for din neste

i Tana, Gildeskål og Karasjok.

Å gi til andre ble for deg det beste,

og gjorde at du selv fikk mer enn nok.

Kilder:

Bonsaksen, Gunnar i Samenes Venn nr. 16/1973
Kárásjoga jahkegirji / Karasjok årbok 2010
Hansson, Per: Mamma Karasjok 1970
Jovanovic, Cveja: Flukten til friheten 1985:77

Kirsten Svineng (1891 – 1980) lei okta dain oallugiin geat veahkehedje soahtefáŋggaid geat ledje Kárášjogas 2.máilmmisoađi áigge. Dien soahteáiggis lei okkupašuvdnafámu soahtefáŋggaid veahkeheapmi juoga man ráŋggáštedje jápmimiin, dattege adde veahkit biepmu sidjiide ja nu gádjo oallugiid heakka.

Kárášjoga soahtefáŋggat ledje eret máŋgga riikkas. 1941 rájes ruoššafáŋggat, duiska militearabiehttaleaddjit ja 1942 geasi rájes fáŋggat dalá Jugoslavias.

Okkupašuvdnafápmui lei dehálaš jođánit válbmet geainnu Avvilii. Duiskkalaččat masse hui ollu go johte mearrageainnus Nuortaábis. Go geaidnu Kárášjogas Supmii lei gárvvis, mas šaldi rastá Anárjoga, de lei geaidnu Suomas maid gárvvis. Nu sáhtte 1942 rájes johttit Porsáŋggu hámmaniin soahtešiljuide doppe nuortan.

1942 suoidnemánus de buktoje 374 serbálaš soahtefáŋgga gáddái Skadjanjárggas. Go vulge fatnasis ja olleje luoddaerrui gos lei Hámmárfeasta šilta, de sii savkkástalle gaskaneaset ahte dál sii leat poláragierddu davábealde, go soames lei gullan dien gávpoga birra. Sii vázze Porsáŋggus gitta Kárášjohkii. Go seamma jagi máhcce fas Levdnjii ja galge lulás de eai lean báhcán go 111. Earát ledje gottáhallan dahje duššan fáŋgavávttaid láhttema geažil.

Kirsten lávii guođđilit niesttážiid daidda duovdagiidda gos diđii ahte serbáriid bidje bargat. Muhtin fáŋgavávttat gehčče nuppe guvlui, muhto eatnasat láhtteje hui fasttit serbáriiguin. Maŋit áiggiid de muittášedje serbárat Kárášjoga vehkiid. Sii leat čállán ahte dat ustitvuohta man álbmot čájehii dagai ahte sis bisui doaivva.

Kirsten Svineng bovdejuvvui 1957:s Jugosláviái. Doppe son oaččui ánsomearkka “Det Jugoslaviske Flaggs Orden” presideanttas Josif Broz Titos. Go Tito galledii Norgga 1965:s de bovdejuvvui Kirsten Svineng Osloi gos beasai deaivvadit sihke Titoin ja stádaministariin Einar Gerhardseniin.

Guovlludoavttir bivddi su doaimmahit boahkuheami dalle juo go son lei nuorra nisu. Son čohkkái idjaváktan buhcciid seaŋgaguoras ja ovttasbarggai ollu jagiid Elen Grandiin (1884–1982) gii jođihii Kárášjoga buhcciid- ja boarrásiidruovttu.

Gunnar Bonsaksen čoahkkáigeassá Kirsten Svinenga eallinagi doaimmaid iežas čállin divtta vearssas ná:

Og siden ut i arbeid for din neste

i Tana, Gildeskål og Karasjok.

Å gi til andre ble for deg det beste,

og gjorde at du selv fikk mer enn nok.

Gáldut:

Bonsaksen, Gunnar, Samenes Venn nr. 16/1973

Kárásjoga jahkegirji / Karasjok årbok 2010

Hansson, Per: Mamma Karasjok 1970

Jovanovic, Cveja: Flukten til friheten 1985:77

Kirsten Svineng (1891-1980) was one of many people who helped prisoners of war in Karasjok during World War II. At a time when helping prisoners of the occupying force was often punishable by death, the helpers took chances but saved many lives by giving the prisoners food.

Prisoners of war from several countries were held in Karasjok: Russian prisoners from 1941, German conscientious objectors and deserters, and from the summer of 1942, prisoners from the former Yugoslavia.

The occupying force was in a great hurry to complete the road connection to Ivalo. The Germans suffered heavy losses across the open stretches of the Baltic Sea. The road from Karasjok to the Finnish border was completed with a bridge over the Anarjohka at the same time as the road was completed on the Finnish side, so from 1942 onward, traffic could travel from the ports in Porsanger to the eastern fronts.

In July 1942, a group of 374 Serbian prisoners of war was landed from a vessel at Russenes. As they walked from the boat and came to a crossroads, they saw a sign to Hammerfest. Speaking quietly among themselves, they realised they had come north of the Arctic Circle, as somebody had heard about the town before. They went on foot through Porsanger and on to Karasjok. When the transport returned south via Lakselv in December of the same year, there were only 111 prisoners remaining. The others had been killed or had died at the brutal hands of their guards.

Kirsten put food packages in the areas where she knew the Serbs would be working. Some prison guards would look the other way, but most of them behaved brutally towards the Serbs. The prisoners have since recalled many of Karasjok’s helpers, and they have written about the kindness shown by the civilian population and how it gave the prisoners hope in their despair.

In 1957, Kirsten Svineng was invited to Yugoslavia, where she was awarded the Order of the Yugoslav Flag by President Josif Broz Tito. When Tito visited Oslo in 1965, Kirsten Svineng was again invited to meet both Tito and Prime Minister Einar Gerherdsen.

As a young woman, she had been asked by the district doctor to take responsibility for vaccination. For many decades she worked with Elen Grande (1884–1982), manager at the hospital and old people’s home in Karasjok, and kept night watch at the bedside of the sick and dying.

One of the verses in a poem written by Gunnar Bonsaksen summarises Kirsten Svineng’s long, selfless life in a few words:

And later, you worked for your fellow man

in Tana, Gildeskål and Karasjok.

There was nothing better than giving to others,

and this was more than enough for you.

Sources:

Bonsaksen, Gunnar: in Samenes Venn (English: The Sami Friend) no. 16, 1973.

Kárásjoga jahkegirji / Karasjok Yearbook 2010

Hansson, Per: Mamma Karasjok, 1970

Jovanovic, Cveja: Flukten til friheten (English: Escape to freedom), 1985:77