Kárášjoga buhcciid- ja tuberkolosaruoktu

Karasjok Hospital and Tuberculosis Home

Forfatter/Čálli/Author: Arvid Petterson
Teksta Sámegilli lea Vuollelis
Text in English, see below
Gammel bilde av Karasjok Syke og tuberkulosehjem
Tuberkulosehjemmet i Karasjok på 1930-tallet. Prospektkort: Einar Isaksen

Kárášjoga tuberkulosaruoktu 1930-logus. Prospeaktakoarta: Einar Isaksen

Karasjok’s s Tuberculosis Home in the 1930s. Postcard: Einar Isaksen

Før 1919 fantes det ikke noen offentlige helsetiltak i Karasjok. Legen bodde på Kistrand i Porsanger, omkring 150 km fra Karasjok. Det kunne ta 2 – 3 døgn før legen rakk fram, og de syke kunne være friske eller døde før legen kom fram. Det ble en bedring da stedet fikk egen lege i 1912.

Syke og gamle som ikke kunne hjelpes hjemme av familie eller venner, ble ført ut av kommunen. Nærmeste gamlehjem lå fra 1902 på Kistrand i Porsanger, men gamle ble også ført til hjemmet i Lebesby eller andre gamlehjem.

Tuberkulosen var en grusom folkesykdom. Størst dødelighet var det i Finnmark. Fram til 1919 måtte syke føres til Tanagård eller andre institusjoner. Det året fikk den lokale tuberkuloseforeningen reist et tuberkulosehjem i Karasjok. Det lå på en terrasse på nordsiden av elva. Det var en rødmalt bygning i 2 etasjer med loft. De tuberkuløse fikk plass i første etasje, mens andre etasje ble brukt til sykestue og loftet for betjeningen.

Det var Samemisjonen som sto for driften, og Elen Grande fra Leksvik i Trøndelag var sykesøster fra 1920 og arbeidet i Karasjok hele sitt liv. Kirsten Svineng (Mamma Karasjok) ble tidlig ansatt som nattevakt på sykestua.

Da de tyske styrkene trakk seg ut av området, brukte de den brente jords taktikk. All bebyggelse, unntatt den gamle kirka, ble brent i november 1944. Mens de aller fleste dro til skogs eller opp til avsidesliggende områder og overvintret, ble syke og gamle, omkring 50 personer ført sørover.

Noen av de tvangsevakuerte havnet på tuberkulosehjemmet i Selbu. Mange av dem døde mens de var evakuert, også i årene etter krigen. I en hard gjenreisningstid etter krigen, kunne man ikke hente hjem alle. Et lite pleie- og gamlehjem ble opprettet i en brakke i 1946. Først i 1956 kunne et nytt syke- og gamlehjem tas i bruk. Fortsatt sto Samemisjonen og Elen Grande for driften, inntil et nytt, kommunalt helsesenter sto klart på det nye kommunesenteret.

Kilder:

Hansson, Per: Mamma Karasjok, 1970

Løining, Bendiks: Beretning fra tiden før 1945

Petterson, Arvid: Fortiet fortid, 2008

Steen. Adolf: Finnemisjonen 75 år, 1963


Kárášjoga buhcciid- ja tuberkolosaruoktu

 

Kárášjogas eai lean makkárge almmolaš dearvvašvuođafálaldagat ovdal 1919. Doavttir orui Čuđegiettis Porsáŋggus, birrasii 150 km eret Kárášjogas. Sáhtte golihit 2-3 jándora ovdal doavttir ollii, ja ovdal dan de sáhtte buohccit leat juogo dearvvašmuvvan dahje jápmán. Dilli buorránii go báikái ožžo sierra doaktára 1912:s.

Buhcciid ja boarrásiid geaid bearrašat ja olbmát eai sáhttán dikšut ruovttus, sáddeje eará báikkiide. Lagamus boarrásiidruoktu lei Čuđegiettis Porsáŋggus, muhto boarrásiid dolvo maid Davvesiidda ruktui ja eará boarrásiidruovttuide.

Tuberkulosa lei fasttes álbmotdávda. Jápminlogut ledje stuorámusat Finnmárkkus. Gitta 1919 rádjai ferteje buhcciid fievrridit Detnui dahje eará ásahusaide. Dien jagi ceggii tuberkulosasearvi tuberkulosaruovttu Kárášjohkii. Dat lei muhtin vielttis davábeale joga. Lei visti mii lei málejuvvon ruoksadiin mas golbma gearddi, guokte gearddi ja lokta. Vuosttaš gearddis orro tuberkulosabuohccit, nubbi geardi geavahuvvui buohccidivššohahkan ja lovttas orro bargit.

Lei Sámemišuvdna gii doaimmahii dan ja Elen Grande gii lei Leksvikas Trøndelágas eret lei buohccedivššárin 1920 rájes. Son barggai eallinagi Kárášjogas. Kirsten Svineng (Mamma Karasjok) virgáibidjui árrat idjaváktan buohccidivššohahkii.

Go duiskka veagat geassádedje guovllus de sii geavahedje eatnama boaldin taktihka. Skábmamánu 1944 sii bolde buot visttiid earret dan boares girku. Eatnasat báhtaredje vuvddiide ja eará guovlluide duoddaris gos orro dálvvi. Báikki buhcciid ja boarrásiid evakuereje. Ledje birrasii 50 olbmo geaid dolvo lulás.

Selbu tuberkulosaruktui šadde muhtimat sis geain bákkuin evakuereje. Oallugat sis jápme eváhkkoáiggis ja maŋŋá soađi. Dan garra ođđasishuksenáiggi eai sáhttán buohkaid viežžat ruoktot. 1946:s ásahedje unna divššohaga ja boarrásiidruovttu bráhkkii. Lei easka 1956:s ahte ođđa buhcciid- ja boarrásiidruovttu besse geavahišgoahtit. Dan doaimmahii ain Sámemišuvdna ja Elen Grande, gitta dassážiigo ođđa gieldda dearvvašvuođaguovddáš gárvánii ođđa giliguovddážii.

Gáldut:

Hansson, Per: Mamma Karasjok, 1970

Løining, Bendiks: Beretning fra tiden før 1945

Petterson, Arvid: Fortiet fortid, 2008

Steen. Adolf: Finnemisjonen 75 år, 1963


Karasjok Hospital and Tuberculosis Home

 

Prior to 1919 there were no public health facilities in Karasjok. The doctor lived at Kistrand in Porsanger, about 150 kilometres from Karasjok. It could take two to three days for the doctor to arrive, by which time the sick might have recovered or died. Things improved when the place got its own doctor in 1912.

The old and infirm who could not be helped at home by family or friends were taken out of the municipality. The closest old people’s home from 1902 onward was at Kistrand in Porsanger, but the elderly were also taken to the home in Lebesby or other old people’s homes.

Tuberculosis was a terrible and widespread disease. Finnmark suffered the highest mortality rate. Until 1919, sick people had to be taken to Tanagård or other institutions. That year, the local tuberculosis organisation built a tuberculosis home in Karasjok. Situated on a terrace on the north side of the river, it was a red-painted building on two floors with an attic. TB sufferers were placed on the ground floor, while the upper floor was used as a hospital ward and the attic used for staff.

It was operated by the Sami Mission. Elen Grande, from Leksvik in Trøndelag, was a sister from 1920 and worked in Karasjok all her life. Kirsten Svineng (also known as «Mamma Karasjok») was employed as a night nurse on the ward at an early date.

The German forces employed scorched-earth tactics when they pulled out of the area. All of the buildings, except for the old church, were burned in November 1944. While most of the locals fled to the forests or up to outlying areas to overwinter, about 50 elderly and infirm people headed south.

Some of the forced evacuees ended up at the tuberculosis home in Selbu. Many of them died while they were being evacuated or in the years immediately following the war. Not everyone could be brought home in the difficult rebuilding period after the war. In 1946, a small nursing and old people’s home was set up in a barracks. Not until 1956 was a new hospital and old people’s home brought into use. The Sami Mission and Elen Grande continued to manage its operation until a new municipal health centre was completed for the new municipal centre.

Sources:

Hansson, Per: Mama Karasjok, 1970

Løining, Bendiks: Account of the time before 1945

Petterson, Arvid: Fortiet fortid (English: The Hidden Past), 2008

Steen, Adolf: Finnemisjonen 75 år (English: The Finland Mission at 75 years), 1963