Karasjok i krig 1940–1945

Kárášjohka 1940–1945 soahteáigge

Karasjok in wartime 1940–1945

 

Forfatter/Čálli/Author: Arvid Petterson

 

Teaksta sámegilli lea vuollelis
Text in English, see below

15 voksen, 1 barn. Andre verdenskrig, Karasjok.
Soldater fra Karasjok har stanset ved en fjellstue mellom Karasjok og Alta.

Kárášjoga soalddáhat leat bisánastán muhtin duottarstohpui Kárášjoga ja Álttá gaskkas.

Soldiers from Karasjok stop in front of a mountain lodge between Karasjok and Alta.

Okkupasjon

 

Ved det tyske overfallet på Norge, 9. april 1940, ble mannskap fra Alta bataljon straks innkalt til Altagård. Det var et stort snøfall den våren, da soldater fra Karasjok tok seg fram på ski fra Karasjok til Alta. De deltok i de lengste kampene i vårt land, fra Gratangen til Bjørnfjell, inntil demobiliseringen omkring 10. juni.

Den første tyske styrken i Karasjok var en bataljon av østerrikske soldater, som kom hit på ettersommeren 1940. Finnmark ble tidlig et oppmarsjområde for tyskernes Lapplandsarmé på til sammen 250 000 mann, 60 000 hester og muldyr og store mengder utstyr.

Det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941, ble kalt Barbarossa. Lapplandsarméen ble en viktig del av angrepsstyrken, med fronter sør for Sør-Varanger og øst for Nord-Finland. De østerrikske soldatene i Karasjok ble fraktet til Sør-Varanger med båter fra Indre Billefjord, og var de første som ble satt inn i angrepet, og de led store tap.

 

En pram med 6 mennesker på over Karasjok elva.
Det ble brukt en pram som ferge over Karasjohka. Tyskerne bygde også provisorisk bro, men den måtte fjernes før isen la seg. En ny hengebro ble bygd og tatt i bruk i 1944.

Práma geavahuvvui Kárášjoga rastá beassamii. Duiskkalaččat hukseje maid gaskaboddosaš šaldi, muhto dan sii ferteje njeaidit ovdal johka jieŋui. Ođđa šaldi mii heaŋgái huksejuvvui ja dan geavahišgohte 1944:s.

A barge was used as a ferry over the River Karasjohka. The Germans also built a temporary bridge, but it had to be removed before the ice froze. A new suspension bridge was built and put into service in 1944.

Tysk skipstransport østover ble hindret av sovjetrussiske krigsfartøy, blant annet fordi norske kvinner og menn meldte seg til tjeneste som såkalte partisaner. De rapporterte om tysk skipstrafikk, og mange skip ble senket. Tyskerne startet veibygging mellom Ivalo og Karasjok. Her ble krigsfanger fra Sovjetunionen og Jugoslavia satt inn i umenneskelig tvangsarbeid. Fangevokterne opptrådte brutalt, og mange fanger ble skutt og drept. Lokalbefolkningen hjalp fangene så meget de kunne, til tross for truslene de fikk. Blant hjelperne er Mamma Karasjok, Kirsten Svineng best kjent.

Da veien til Ivalo var ferdig bygd, gikk en omfattende transport av soldater og materiell fra Porsanger via Karasjok og på Ishavsveien Ivalo – Petsamo. Karasjok ble derfor strategisk viktig for tyskernes krigføring i øst. Store lager med forsyninger og ammunisjon ble opprettet.

Tilbaketrekning og bruk av Den brente jords taktikk

 

Da de tyske styrkene ble tvunget tilbake fra frontene i øst i oktober – november 1944, brukte de Den brente jords taktikk. Alt menneskeskapt ble brent, broer ble sprengt og ødelagt. Minefelt og minefeller sto igjen, alt for å hindre at de sovjetrussiske styrkene skulle finne det mulig å forfølge dem.

Sivilbefolkningen ble kastet ut av sine hus, men flyktet inn i dalene og på vidda for å unngå tvangsevakueringen. Tyskerne sendte patruljer for å lete etter dem, men få ble tatt. Bare stedets tuberkulosehjem, syke- og gamlehjem ble tvangsevakuert, til sammen omkring 50 personer. Mange av dem døde mens de var evakuert, for det var ikke plass for dem i Karasjok i den første gjenreisningstiden etter krigen.

 

 

To offiserer og en samisk mann i Karasjok i 1944.
De tyske og østerrikske soldatene hadde respekt for samiske tradisjoner og levemåte i et kaldt vinterlandskap. Her er to offiserer fotografert sammen med en av Karasjoks innbyggere. Vi ser et par av husene på stedet og de typiske gjerdene av tre. Alt ble brent av tyskerne i november 1944. Bare den gamle kirka ble stående igjen.

Duiskka ja Nuortariikka soalddáhat vuhtiiválde sámi eallinvuogi ja dábiid galbma dálveguovlluin. Dá leat guokte soahtehearrá govvejuvvon ovttas muhtin kárášjohkalaččain. Govas leat muhtin viesut ja dien áiggi fielloáiddit. Buot dáid bolde duiskkalaččat 1944 skábmamánu. Dušše boares girku bázii ceaggát.

The German and Austrian soldiers had respect for the Sami’s traditions and their way of life in a cold winter landscape. Here, two officers are photographed together with a Karasjok resident. We see a couple of houses in the background and the typical wooden fences. Everything was burned by the Germans in November 1944. Only the old church remains.


Okkupašuvdna

 

Duiska fallehii Norgga cuoŋománu 9. beaivvi 1940:s. Dalán gohččojuvvui Álttá bataljuvnna veahka Álttágårdii. Dien jagi lei guhkes giđđa ja Kárášjoga soalddáhat goste čuoigga Kárášjogas Áltái. Sii serve riidalemiide mat dán riikkas leat bistán buot guhkimus, Rivttákis gitta Bonjovárrái, dassážiigo jorggihedje sullii geassemánu 10. beaivvi.

Nuortariika soalddáhiid bataljuvdna lei vuosttaš duiskka veahka mii lei Kárášjogas, sii bohte deike 1940 loahppageasi. Finnmárku lei juo álggu rájes duiskka Lapplandsarmea vuolggasadjin. Sii ledje 250 000 albmá, geain 60 000 heastta ja ásena ja ollu dávvirat ja reaiddut. Barbarossan gohčodedje dan go Duiska fallehii Sovjetlihttu 1941 geasi.

Lapplandsarmea lei dehálaš oassi fallehanveagas. Sis ledje soahtešiljut lulábealde Mátta-Várjjaga ja nuorttabealde Davvi-Suoma. Nuortariika soalddáhat geat ledje Kárášjogas dolvojuvvoje fatnasiiguin Billávuonas Mátta-Várjjagii. Sii ledje vuosttažat geat serve falleheapmái, ja oallugat dušše.

Sovjet-ruošša soahtefatnasat hehtteje Duiskka skiipajohtolaga nuorttas, earret eará dan dihte go norgga nissonat ja dievddut serve vuostálastinlihkadussii. Sii cavgiledje duiskka skiippaid birra, ja ollu fatnasiid vuodjuduvvoje. Duiskkalaččat álggahedje geaidnohuksema Kárášjogas Avvilii. Dasa geavahedje soahtefáŋggaid geat bohte Sovjetlihtus ja Jugoslavias. Sin bidje bargat olmmošmeahttumis bággobargguid. Sii geat gozihedje fáŋggaid láhtteje hui fasttit, ja sii báhče ja godde ollu fáŋggaid. Báikkálaš olbmot veahkehedje fáŋggaid nu ollu go sáhtte, váikko sin nihtte ge. Eanemus beakkán sin searvvis geat veahkehedje lei Kirsten Svineng, gean gohčodedje Mamma Karasjok.

Go geaidnu Avvilii lei gárvvis de Porsáŋggus dohko geasehalle hui ollu soalddáhiid ja rusttegiid Kárášjoga bokte. Seammá dahke jiekŋamearageainnu mielde Avvilis Beahcámii. Kárášjohka lei danne hui dehálaš strategalaččat dan soahtamii man duiskkalaččat čađahedje nuortan. Sii ásahedje stuora gálvo- ja láddavuorkkáid.

Geassádeapmi ja eatnama boaldima taktihka geavaheapmi

 

1944 golggotmánu ja skábmamánu go Duiskka veagat bággejuvvoje vuolgit nuorttimus soahtešiljuin de sii geavahedje taktihka eatnama boaldin («Den brente jord»). Sii bolde buot olbmoráhkaduvvon jápmadiŋggaid, ja billistedje ja bávkaledje šaldiid. Miidnaguovllut ja miidnagillárat ledje áidna maid sii guđđe. Buot dán dahke vai Sovjetlihtu veagat eai doaivvo vejolažžan sin doarridit.

Sii gevreje olbmuid viesuineaset. Olbmot báhtaredje vumiide ja duoddariidda vai eai dárbbašan bággoeváhkkui searvat. Duiskkalaččat sáddeje soalddáhiid sin ohcat, muhto unnánat gávdnoje. Bákkuin evakuereje dušše báikki tuberkulosaruovttu, buhcciid- ja boarrásiidruovttu. Dat ledje oktiibuot birrasii 50 olbmo. Oallugat sis jápme eváhkkoáiggis, go sidjiide ii lean sadji Kárášjogas dan vuosttaš áigodaga maŋŋá soađi go fas huksegohte.


Occupation

 

Soldiers from the Alta battalion were called up to Altagård immediately upon the German assault on Norway of 9 April 1940. There was heavy snowfall that spring when the soldiers from Karasjok set off on skis to Alta. They participated in our country’s longest battles, from Gratangen to Bjørnfjell, right up to their demobilisation around 10 June.

The first German force in Karasjok was a battalion of Austrian soldiers, who arrived late in the summer of 1940. Finnmark become a deployment area for the German Lapland Army, which consisted of 250,000 men, 60,000 horses and mules and large amounts of equipment.

The German attack on the Soviet Union in the summer of 1941 was called Operation Barbarossa. The Lapland army became an important part of the attacking force, with fronts south of Sør-Varanger and east of northern Finland. The Austrian soldiers in Karasjok were transported to Sør-Varanger using boats from Inner Billefjord, and were the first to be deployed during the attack. They suffered heavy losses.

German maritime transport eastward was hampered by Soviet battleships, supported in part by Norwegian men and women who offered their services as so-called partisans. They reported German shipping traffic, and many ships were sunk. The Germans began constructing roads between Ivalo and Karasjok using prisoners of war from the Soviet Union and Yugoslavia as inhumane forced labour. The prison guards were brutal, and many prisoners were shot and killed. The locals helped the prisoners as much as they could, in spite of the threats they received. Among the helpers, Kirsten Svineng, otherwise known as «Mamma Karasjok», is the most well-known.

Once the road to Ivalo was finished, there was a vast movement of soldiers and supplies from Porsanger via Karasjok and onto the Arctic Road from Ivalo to Petsamo. Karasjok was obviously strategically important for the German offensive to the east. Large warehouses of supplies and ammunition were set up.

Withdrawal and the use of scorched-earth tactics

 

When the German forces were driven back from the Eastern Front during October to November 1944, they employed scorched-earth tactics. All man-made objects were burned, and bridges were blown up and destroyed. Minefields and booby traps were left in order to prevent the Soviet-Russian forces pursuing them.

Civilians were thrown out of their houses, but they fled into the valleys and onto the plains to avoid forced evacuation. The Germans sent patrols to look for them, but few were captured. Only the local tuberculosis hospital and old people’s home were forced to evacuate, amounting to about 50 people. Many of them died during the evacuation, because there was no room for them in Karasjok during the first period of reconstruction after the war.