Teaksta sámegilli lea vuollelis
Text in English, see below

Jugoslaviske fanger (juli-des.1942)Helt fra han ankom leiren i Karasjok behandlet Max Gemeinhardt – kjent som «spikeren» – de utmattede og syke fangene på en bestialsk måte. Han slo de sykeste fangene og sendte dem uansett tilstand til arbeid. Han brukte å slå de utmattede fangene så hardt at det ofte hendte at de døde av slagene hans. Han tok også de syke og utmattede fangene til henrettelse. Alle mord og henrettelser ble utført av en gruppe tyskere der Gemeinhardt var en av dem. Vitne Milorad Tasic 18.7.1946.

Karasjok hadde under andre verdenskrig flere leirer for fanger fra ulike land. Både jugoslaviske, sovjetiske og tyske fanger var i Karasjok kommune.

De første fangene som kom til Karasjok, var jugoslaviske fanger. De hadde de verste forhold i Karasjok og også av alle fanger i hele Nord-Norge. Det var 374 jugoslaviske fangene som kom 23. juli 1942. De bodde på nordsiden av elva, i området nær Ivvar Ivvár geavli. De hadde en stor brakke som de bodde i. Det var ingen senger eller vinduer i brakken. En latrine var også innenfor det doble piggtrådgjerdet og leiren hadde to vakttårn. Utenfor porten lå kjøkkenet, et lager, en vaktbrakke og lenger borte mannskapsbrakkene for vaktene. SS styrte leiren, kommandanten het Franz de Martin. Vaktene var i begynnelsen fra det tyske Ordnungspolizei, de var mer menneskelige. I midten av august kom 20 nordmenn fra Hirdvaktbataljonen og de mishandlet fanger like mye som SS-ledelsen gjorde.

Fangene skulle arbeide på å utvide veien til Finland. Men med lite mat og dårlige klær i kulden så ble lite utført. Fangene ble slått og hvis de ikke klarte å arbeide, ble de skutt. Flere fra Karasjok så når fanger ble skutt eller at tyske vakter gikk bak fanger og slo dem med stokker til de lå på bakken, da ble de sparket og slått enda mer. Til slutt måtte andre fanger bære dem til leiren eller gravstedet. Fangene måtte arbeide på «svenskebakken», i et steinbrudd ved Riidonjárga, hogge trær til brensel og noen arbeidet i selve Karasjok, på verksted, bakeri og annet arbeid.

Lokalbefolkningen prøvde å hjelpe, men det var strengt forbudt. Det gikk bare an å gi til de små arbeidskommandoene som var i Karasjok. Mange hjelpere kunne vært nevnt, men plassen strekker ikke til. Jeg vil bare henvise til boken om Mamma Karasjok av Per Hansson og bøkene til Cveja Jovanovic der fanger forteller om sitt fangeopphold.

Flere og flere jugoslaviske fanger døde utover høsten. De ble begravd i to store massegraver som lå et par hundre meter fra leiren. Det er nå nær der den Samisk videregående skolen ligger. Wehrmacht oppga i september 1943 at av de 263 som døde, så ble 140 skutt og 123 døde av utmattelse og sykdom. En av grunnene til at SS kunne la så mange av arbeidskraften dø, var at de ikke hadde status som krigsfanger, men var dødsdømt i Jugoslavia for å ha vært partisaner. En del var også uskyldige sivile som ble tatt i gjengjeldelsesaksjoner mot landsbyer som hjalp partisanene. En dødsprosent på 70 i Karasjok var mye høyere enn for sovjetiske krigsfanger i Norge, som ligger på cirka 10.

Mange prøvde å flykte, men det var vanskelig. Bare en klarte å komme til Sverige. Det var Petar Filipovic som flyktet i september 1942 og som etter 28 dager, kom frem til Sverige. Petar flyktet sammen med Bora Ivankovic. Men de ble først angitt i Avzzi. Etter å ha flyktet fra vaktene i Kautokeino, ble Bora angitt på ny og da ble han skutt.

En annen fange som flyktet, ble også angitt. Zivota Lupulovic, 17 år kom seg helt til Šuošjávri der han overnattet i fjellstuen natten til 9. september 1942. Dessverre så var det for synlig og en same ble redd og fortalte det til en lensmannsbetjent fra Alta kom var der og han arresterte Zivota. For dette og annet fikk betjenten fem års fengsel etter krigen. Samen gikk fri.

15. desember 1942 ble de 111 overlevende fanger sendt til Osen-leiren i Vefsn kommune i Nordland. Av de 374 som ankom i juli var da 261 døde i Karasjok, en døde i Kautokeino og en kom seg til Sverige.

Etter krigen ble tre av SS-lederne tatt og stilt for en domstol i Beograd. De fikk dødsstraff. Kommandanten de Martin døde i kamp i Tyskland våren 1945. Den siste som ble dømt, var en Organisation Todt-mann som i 1964 fikk en straff på fire år for å ha drept en fange. 11 av de 20 hirdvaktene ble stilt for retten i Karasjok 16. august 1948 og fikk flere års fengsel.

Det lå døde jugoslaver begravd flere steder i Karasjok kommune. I 1948 oppgis følgende steder der det lå fanger begravd: En død lå ved kirkestedet, en ved Riidonjárga, en ved Diljohka, 22 ved tollstasjonen, en ved Storfossen i Anárjohka og to ved Šuošjávri. På det tidspunkt vet en ikke nasjonaliteten til alle disse. Kanskje er de 22 døde som lå ved tollstasjonen tyske straffanger. Men høsten 1953 grov Krigsgravtjenesten opp de 217 døde jugoslavene som lå i de tre massegravene og 33 fra andre steder, tilsammen 250 døde. Høsten 1959 fant en noen flere døde, begravd i en grav ved riksveien. Alle jugoslaver i Nord-Norge er begravd på en kirkegård i Botn ved Rognan i Nordland. I 1979 oppgis antall funnet fra Karasjok som 254, altså sju færre enn beregningen viser. I noen av gravene fant en noen spiseskjeer som det var inngravert navn i. Et monument over jugoslavene ble avduket 14. juni 1970 der massegravene var.

Tyske straffanger (september 1942 – mai 1943)

 

I september 1942 kom tyske straffanger til en ny fangeleir ved Anárjohka, på høyden ovenfor tollstasjonen. Gruppen var en del av en større transport på 2000 fanger som kom til Nord-Norge fra flere tysk fangeleirer for tyske militærnektere og andre som hadde gjort motstand mot Wehrmacht. Leirene lå i et myrområde i Emsland-området. Navnet på de ca. 35 leirene i Nord-Norge var Strafgefangenenlager Papenburg, Kommando Nord. Disse fangene var straffanger og var uønsket i hjemlandet. De ble behandlet veldig dårlig. Det kom 200 fanger september 1942 og de var der til mai 1943. De bodde i ti såkalte finsketelt, åttekantede finerbrakker med 24 fanger i hver. Så var det to også finsketelt for syke. I tillegg to brakker for vakter og et kjøkken. Disse fangene arbeidet også på veien og i steinbruddet. I april 1943 ble fangene sendt videre og da var 22 fanger døde. Prosentandelen av dem som dør er som for de sovjetiske krigsfangene på landsbasis.

Sovjetiske krigsfanger (juni 1943 – oktober 1944)

 

Etter at de jugoslaviske fangene og de tyske straffangene ble sendt bort, trengte de tyske myndighetene nye arbeidere til byggingen og utvidelsen av veien til Finland. Derfor kom sovjetiske krigsfanger juni 1943. De tilhørte den tyske Organisation Todt, en halvmilitær byggeorganisasjon. Fangene tilhørte bygge- og arbeidsbataljon nr. 190, 2. kompani. De sovjetiske krigsfangene fikk mye bedre behandling enn de jugoslaviske fangene. De var ikke mer enn noen hundre det første året, så steg det ved tilbaketrekningen fra Finland. Antall fanger per 1.6.44 er 244. Fire måneder senere, den 1.10.44 er fangetallet på 703. Leirene var fordelt etter hvor arbeidet var viktigst. I følge en oversikt gitt av nordmenn og samer høsten 1946, så var det leirer følgende steder:

1. Den største leiren var leiren ved tollstasjonen. Mellom 100-400 mann arbeidet med veiutvidelsen og overtok dermed arbeidet til både jugoslavene og tyskerne. Leiren var i funksjon fra juni 1943 til oktober 1944.

2. Seidejávri. Partiet Karasjok-Nattvann. Denne veien skulle også utvides og her var det to leirer med tilsammen 200 mann som arbeidet fra oktober 1943 til oktober 1944.

3. Karasjok kirkested. To leirer med henholdsvis 50 og 60 mann som arbeidet fra april til oktober 1944 ved tyske verksted, på et sagbruk og vedlikehold av vei.

Totalt var det rundt fem leirer for sovjetiske krigsfanger som var i bruk i ulike tidsperioder fra juni 1943 til oktober 1944.

Når det gjelder døde sovjetiske krigsfanger, er det en veldig god kilde i fangekortene som ble sendt til Berlin og tatt av Den røde arme i 1945. Hver fange hadde et kort som fulgte dem gjennom hele fangenskapet der alle personopplysninger er med. På kortene er det også tatt med dødsårsak, som for eksempel skutt ved fluktforsøk.

Sannsynligvis døde 13 sovjetiske krigsfanger i leirene i perioden juli 1943 til oktober 1944. To fanger på flukt fra Billefjord ble skutt i området og begravd ved «serbergravplassen» 22. august 1942. Av de tretten som dør i fangeleirene, er det ti som dør i 1943 og tre i 1944. Den siste døde så sent som 26.10.1944. Tre av dem døde i leiren ved tollstasjonen, men alle ble begravd ved gravplassen for jugoslavene, kortene er påskrevet «300 meter sørøst fra leiren». De fire første fangene som døde, ble skutt for fluktforsøk, tre av dem samme dag. Så dør fem av tuberkulose og noen har ikke dødsårsak anmerket på fangekortet. Alle var russere.

Det var vanskeligere for lokalbefolkningen å få kontakt med disse fangene i de leirene som lå avsides. Bare på verkstedet, sagbruket og under arbeidet på veien kunne norske arbeidere få noe kontakt med dem.

Sluttord

Fangenes status er viktig for å definere nazismens behandling av dem. Jugoslavene var bare fanger (häftlinge) under SS, men egentlig var de enda dårligere stilt siden de allerede hadde fått dødsstraff i Jugoslavia. De ble ikke behandlet som krigsfanger i Norge før etter april 1943. De tyske fangene var straffanger og skulle også helst dø i Norge. De fikk ingen ny sjanse som soldater i Wehrmacht og ble i praksis også behandlet som SS-fanger, selv om de var under Wehrmacht. De sovjetiske krigsfangene var krigsfanger, men Sovjetunionen hadde ikke underskrevet Genève-konvensjonen om behandling av krigsfanger. Nazistene benyttet seg av det og behandlet fangene dårlig og ifølge raselæren så var de undermennesker uansett. Noen steder i Norge ble de sovjetiske krigsfangene behandlet meget dårlig, nær behandlingen av jugoslavene. Men mange steder kom en mer menneskelig behandling utover i krigen, ofte merkbart i 1943-1944. Nazismens ulike behandling av disse tre gruppene av fanger i Karasjok kommune vises godt igjen i dødstallene. Fangene som gruppe besto av mange enkeltmennesker, alle gjennomgikk ufattelige lidelser i disse krigsårene i Karasjok.

Kilder:

Fáŋgaleairrat Kárášjoga gielddas 1942-1944

Michael Stokke, Narviksenteret dutki.

Jugošláva fáŋggat (1942 suoidnemánus juovlamánnui)

 

Dan rájes juo go Max Gemeinhardt, gean buddestat namma lei «spiikkár», bođii leirii Kárášjohkii, de láhttii son hui fasttit váiban ja buohcci fáŋggaiguin. Son cápmii fáŋggaid geat ledje eanemus buohccit ja bággii sin bargat váikko makkár dilis sii ležže. Dávjá cápmii sin nu ollu ahte jápme. Son válddii maid buohcci ja sillon fáŋggaid steavlideapmái. Gemeinhardt lei dan duiskka joavkkus geat čađahedje buot goddimiid. Vihtan Milorad Tasic 18.7.1946

Kárášjogas ledje máŋga leairra iešguđetge riikkaid fáŋggaide. Kárášjoga gielddas ledje sihke jugošláva, sovjetalaš ja duiskka fáŋggat.

Vuosttaš fáŋggat geat bohte Kárášjohkii, ledje jugošláva fáŋggat. Sis lei heajumus dilli Kárášjogas, ja muđui buot fáŋggain miehtá Davvi-Norgga. Suoidnemánu 23. beaivvi 1942 bohte 374 fáŋgga Kárášjohkii. Sii orro davábealde joga, Ivvár Ivvár geavlli lahkosis. Sis lei stuora bráhkka mas orro, mas eai lean seaŋggat eai ge láset. Duppal biikaáiddi siskkobealde lei maiddái hivsset, ja leairras ledje guokte fáktadoartna. Verráha olggobealde lei gievkkan, rádju, fáktabráhkka, ja veaháš dobbelis ledje fávttaid orrunbráhkat. SS hovdii leairra ja kommandántta namma lei Franz de Martin. Álggos ledje fávttat duiskka Ordnungspolizei, geat ledje eambbo olmmošlaččat. Borgemánu gaskkamutto bohte 20 Hirdvaktbataljuvdnii gulli norgalačča. Sii illastedje fáŋggaid seamma olu go SS jođiheaddjit.

Fáŋggat galge bargat suomageainnu viiddidemiin, muhto unnán biepmuin ja heajos biktasiiguin buollašis, ii šaddan olus bargu. Fáŋggat cápmahalle, ja jus eai nagodan bargat, de báhče sin. Máŋga kárášjohkalačča oidne go duiskkalaččat báhče fáŋggaid, dahje vázze sin maŋis ja huško soppiiguin dassái ledje veallut, ovdal go čikče ja cápme vel eambbo. Eará fáŋggat šadde guoddit sin leirii dahje hávdebáikái. Fáŋggat šadde bargat Láttošluohkás, báktečuolahagas Riidonjárggas, murret, ja muhtumat barge márkanis/gilis, divohagas, láibbohagas ja eará bargguin.

Báikkálaš olbmot geahččaledje veahkehit, muhto dát lei ollásit gildojuvvon. Addit sáhtii dušše unnibuš bargojoavkkuide mat ledje Kárášjogas. Olu vehkiid lei sáhttit namuhit, muhto ii leat sadji dasa. Háliidan dušše čujuhit girjái Mamma Karasjok birra, man Per Hansson lea čállán ja Cveja Jovanovic girjjiide main fáŋggat muitalit iežaset áiggis fáŋgan.

Čavčča mielde jápme dađistaga eambbo jugošlávalaš fáŋggat. Sin hávdádedje guovtti stuora oktasaš hávdái mat ledje moadde čuođi mehtera eret leairras. Dat lea lahka báikki gos dál lea Sámi joatkkaskuvla. Wehrmacht dieđihii 1943 čakčamánus ahte dan 263 fáŋggas geat jápme, ledje 140 báhččon ja 123 váibe jámas, ja jápme buozalmasvuođa geažil. SS sáhtii diktit ná stuora oasi bargoveagas jápmit earet eará dan dihte go sii eai adnojuvvon soahtefáŋgan, muhto ledje dubmejuvvon jápmimii Jugoslavias go ledje partisánat. Oassi ledje maid siviila vigiheamit geat váldojuvvojedje fáŋgan mávssahan-akšuvnnain giliin mat veahkehedje partisánaid. Kárášjogas jápme 70% fáŋggain, mii lea mihá eambbo go sovjehtalaš soahtefáŋggat Norggas geain 10 % jápme.

Ollugat geahččaledje báhtarit, muhto dat lei váttis. Dušše okta ollii Ruŧŧii. Petar Filipovic báhtarii 1942 čakčamánu, ja ollii Ruŧŧii 28 beaivvis. Petar báhtarii ovttas Bora Ivankovicain. Álggos dieđihuvvuiga Ávžžis. Maŋŋá go báhtareigga vávttain Guovdageainnus, de Bora fas dieđihuvvui ja báhččui.

Eará fáŋga gii báhtarii maiddái dieđihuvvui. 17 jahkásaš Zivota Lupulovic ollii gitta Šuošjávrái gos idjadii duottarstobus čakčamánu 9. beaivvi vuostá 1942:s. Dađi bahábut lei beare oidnosis. Muhtun sápmelaš ballágođii ja muitalii dán áltálaš leansmánnibálvái gii lei doppe, ja son válddii gitta Zivota. Dán ja eará áššiid dihte dubmejuvvui leansmánnibálvá viđa jahkái giddagassii maŋŋá soađi. Sápmelaš gal beasai.

Juovlamánu 15. beaivvi 1942 sáddejuvvojedje dat 111 fáŋgga geat cevze Osen-leirii Vaapste suohkanii Nordlándii. Dan 374 fáŋggas geat bohte suoidnemánus, jápme 261 Kárášjogas, okta Guovdageidnui go fas okta nagodii beassat Ruŧŧii.

Maŋŋá soađi váldojuvvojedje golmmas SS-jođiheddjiin gitta ja šadde diggái Beogradas. Sii ožžo jápminduomu. Kommandántta de Martin jámii soađis Duiskkas 1945 giđa. Maŋemus gii dubmejuvvui, lei Organisation Todt olmmái, gii 1964:s oaččui njeallje jagi duomu go lei fáŋgga goddán. 11 dan 20 hird vávttas šadde dikki ovdii Kárášjogas borgemánu 16. beaivvi 1948 ja dubmejuvvoje máŋgga jahkái giddagassii.

Jápmán jugošlávat ledje hávdáduvvon máŋgga sadjái Kárášjoga gildii. 1948:s dieđihuvvui ahte fáŋggat leat hávdáduvvon čuovvovaš báikkiide: Okta márkanbáikái, okta Riidonjárgii, okta Diljohkii, 22 duollu buohta, okta Storfossenii Anárjohkii, ja guovttes Šuošjávrái. Dalle eai diehtán guđe riikkas dat ledje eret. Dat 22 maid gávdne duollu buohta sáhttet leat duiskka fáŋggat. 1953:s rabai Soahtehávdebálvalus (Krigsgravtjenesten) hávddiid ja vižže 217 dan golmma oktasaš hávddis, 33 eará báikkiin, oktiibuot 250 jámeha. 1959 čavčča gávdne lasi jámehiid hávdáduvvon riikageaidnogurrii. Buot jugošlávat Davvi-Norggas leat hávdáduvvon girkogárdái Botnii Rognana lahkosis Nordlándii. 1979:s lohket gávdnan 254 Kárášjogas, mii lea čieža unnit go maid meroštallat čájehit. Muhtun hávddiin gávdne bastiid maidda ledje sárgon namaid. Geassemánu 14. beaivvi 1970:s lei oaidninláhkái jugošlávaid muitobázzi dakko gokko oktasaš hávddit ledje.

Duiska ráŋggaštusfáŋggat (čakčamánus 1942 miessemánnui 1943)

 

1942 čakčamánu bohte duiska ráŋggáštusfáŋggat ođđa fáŋgaleirii mii lei Anárjogas, alážis duollu buohta. Joavku lei oassi 2000 fáŋggas geat bohte Davvi-Norgii máŋgga duiskka fáŋgaleairras gosa ledje rádjan olbmuid geat biehttaledje searvat soahtevehkii, ja earáid geat ledje vuosttildan Wehrmacht. Leairrat ledje jeaggeeatnamiin Emsland guovllus. Dan sulaid 35 leairra mat ledje Davvi-Norggas namuhedje namain Strafgefangenenlager Papenburg, Kommando Nord. Dát fáŋggat ledje ráŋggáštusfáŋggat geaid eai fuollan šat ruovtturiikkas. Singuin meannudedje hui hejot. 200 fáŋgga ledje doppe čakčamánus 1942 miessemánnui 1943. Sii orro nu gohčoduvvon suomatealttáin. Dát ledje gávccičiegat asehis fiellobráhkat main 24 fáŋgga guđesge. Buhcciide ledje maid guokte suomatealttá, vávttaide guokte bráhka, ja gievkkanbráhkka. Maiddái dát fáŋggat barge luottain ja báktečuolahagas. 1943 cuoŋománu sáddeje fáŋggaid viidáset, ja dalle ledje 22 sis jápmán. Proseanttaid mielde jápmet sulaid seamma mađe go sovjehtalaš soahtefáŋggat riikkadásis.

Sovjehtalaš soahtefáŋggat (geassemánus 1943 golggotmánnui 1944)

 

Go jugošlávalaš fáŋggaid ja duiskkalaš ráŋggáštusfáŋggaid dolvo de dárbbašedje duiskka eiseválddit ođđa bargiid suomaluotta huksemii ja viiddideapmái. Danin bohte 1943 geassemánus sovjehtalaš soahtefáŋggat. Sii gulle duiska Organisation Todtii. Dát lei belohahkii militeara huksenásahus (organisašuvdna). Fáŋggat gulle huksen- ja bargobataljuvdnii nr 190, nuppi kompaniijii. Sovjehtalaš soahtefáŋggaiguin meannudedje mihá buorebut go jugošlávalaš fáŋggaiguin. Vuosttaš jagi eai lean go moaddečuođi fáŋgga. Dát lohku lassánii go geassádedje/vuoittáhalle Suomas. 1.6.44 leat 244 fáŋgga. Njeallje mánu maŋŋá, 1.10.44 lea fáŋggaid lohku 703. Leairrat ledje doppe gos ain lei deháleamos bargu. Visogova mielde man dážat ja sápmelaččat eat addán 1946 čavčča, ledje čuovvovaš báikkiin leairrat:

1. Stuorimus leaira lei duollu buohta. Gaskal 100 ja 400 olbmo barge geaidnoviiddidemiin, ja nu válde badjelasas sihke jugošlávaid ja duiskkalaččaid barggu. Leaira lei doaimmas 1943 geassemánus gitta 1944 golggotmánnui.

2. Sieidejávri. Kárášjogas Idjajávrái. Maiddái dát luodda galggai viiddiduvvot, ja dáppe ledje 2 leairra main oktiibuot 200 olbmo geat barge 1943 golggotmánus gitta 1944 golggotmánnui.

3. Kárášjoga márkanis. Guokte leairra main 50 ja 60 olbmo. Sii barge 1944 cuoŋománus gitta golggotmánnui duiskkalaš divohagain, sahás, ja geainnuid divodedje.

Oktiibuot ledje birrasiid vihtta leairra sovjehtalaš soahtefáŋggaide mat ledje anus iešguđetge áigodagain 1943 geassemánus gitta 1944 golggotmánnui.

Jápmán sovjehtalaš soahtefáŋggaid birra leat olu dieđut fáŋgakoarttain mat sáddejuvvojedje Berlinii ja šadde Rukses armea háldui 1945:s. Juohke fáŋggas lei koarta mii čuovui su miehtá dan gaska go lei fáŋgan, ja koarttain ledje buot sin persovnnalaš dieđut. Koarttaide lea maiddái merkejuvvon jápminsivva, ovdamearkka dihte ahte báhččui go geahččalii báhtarit.

Jáhkkimis jápme 13 sovjehtalaš soahtefáŋgga leairrain áigodagas suoidnemánnu 1943- golggotmánnu 1944. Guokte fáŋgga geat báhtareigga Billávuonas báhččuiga guovllus, ja hávdáduvvuiga «serbárhávdebáikái» borgemánu 22. beaivvi 1942. Fáŋgaleairrain jápme golbmanuppelogis. Logis 1943:s ja golmmas 1944:s. Maŋemus jámii easka 26.10.1944. Golmmas jápme leirii lahka duollu, muhto buohkaid hávdádedje jugošlávaid hávdebáikái. Koarttain čuožžu «300 mehtera nuorttaslulás leairras». Njeallje vuosttaš fáŋgga mat jápme, báhččoje báhtarettiin, golmmas sis seamma beaivvi. Viđas jápme tuberkulosain, ja soapmásis ii leat fáŋgakortii čállojuvvon jápminsivva. Buohkat ledje ruoššat.

Dáiguin fáŋggaiguin lei báikkálaš olbmuin váddáset oažžut oktavuođa go leairrat ledje doaresbealde. Dušše divohagas, sahás ja geaidnobargguin sáhtte norgalaš bargit singuin oažžut veaháš oktavuođa.

Loahppasátni

Fáŋggaid stáhtus lea dehálaš go áigu čilget mo nazisma singuin meannudii. Jugošlávat ledje dušše SS fáŋggat, muhto rievtti mielde lei sis vel heajut dilli, go sis lei juo jápminduopmu Jugošlávas. Sii eai meannuduvvon soahtefáŋgan Norggas ovdal 1943 cuoŋománu rájes. Duiskka fáŋggat ledje ráŋggáštusfáŋggat ja galge millosepmosit jápmit Norgii. Sii eai ožžon šat vejolašvuođa leat soalddáhin Wehrmacht:s, ja duohtavuođas meannudedje singuin dego SS soalddáhiiguin, vaikko gulle Wehrmachtii. Sovjehtalaš soahtefáŋggat ledje soahtefáŋggat, muhto Sovjetlihttu ii lean vuolláičállán Geneve-soahpamuša, mas daddjojuvvo mo soahtefáŋggaiguin galgá meannudit. Dás ávkkástalle nazistat, ja meannudedje fáŋggaid hejot, ja nálleoahpa vuođul ledje sii goitge heajut olmmošjoavku. Muhtun báikkiin Norggas meannudedje sovjehtalaš soahtefáŋggaid earenoamáš hejot, measta seamma hejot go jugošláva fáŋggaid. Dađistaga meannudišgohte máŋgga báikkis fáŋggaid eambbo olmmošlaččat. Dát vuhtto earenoamážit 1943-1944. Jápminloguin vuhtto bures mo nazisma meannudii fáŋggaiguin Kárášjoga gielddas. Fáŋggajoavkkuin ledje ovttaskas olbmot, geat buohkat vásihedje ipmirmeahttun gillámušaid Kárášjogas dáid soahtejagiid.

Gáldut

Yugoslavian prisoner (July-December 1942)

 

From the moment he arrived at Karasjok camp, Max Gemeinhardt – known as the «nail» – treated the sick and exhausted prisoners in a brutal manner. He would strike even the sickest prisoners and send them to work regardless. He used to hit the exhausted prisoners so hard that they often died of his blows. He also took sick and exhausted prisoners to execution. All killings and executions were carried out by a group of Germans, of which Gemeinhardt was one. Testimony of Milorad Tasic, 18/07/1946.

During World War II, Karasjok had several camps for prisoners from different countries. Yugoslavian, Soviet and German prisoners were all held in Karasjok municipality.

The first prisoners to arrive in Karasjok were Yugoslavian. They had the worst conditions in Karasjok, and the worst conditions of any prisoners in the whole of northern Norway. On 23 July 1942, 374 Yugoslavian prisoners arrived and thereafter lived on the north side of the river, in the area near Ivvar Ivvár Geavli. They lived in a large barracks without beds or windows. There was also a latrine within the double-barbed-wire fence and the camp had two watch towers. The kitchen, warehouse and guardhouse lay outside the entrance. Further away was a barracks for the guards. The camp was controlled by the SS, and the commandant’s name was Franz de Martin. To begin with, the guards were from the German Ordnungspolizei; they were more humane. In mid-August, twenty Norwegians arrived from the Hirdvaktbataljonen (the Guard Battalion of the Hird: a Norwegian paramilitary organisation). They abused the prisoners as badly as the SS commanders.

The prisoners were to work on widening the road to Finland. However, with little food and clothes unsuitable for the cold, little was done. The prisoners were beaten, and if they failed to work they were shot. Several people from Karasjok witnessed how prisoners were shot, or how the German guards beat them from behind with sticks until they fell to the ground. Then they were kicked and beaten even more. In the end, other prisoners had to carry them to the camp or graveyard. The prisoners had to work on the «Svenskebakken» (Swedish hill), in a quarry at Riidonjárga, or cut wood for fuel or do some work in Karasjok itself – in the yard, bakery or somewhere else.

The local population tried to help, but it was strictly forbidden. It was only possible to give to the smaller working groups that were in Karasjok itself. There were many helpers, but there is limited space to mention them all. I will simply refer to the book about Mamma Karasjok by Per Hansson and the books of Cveja Jovanovic, in which prisoners recount stories of their detention.

More and more Yugoslavian prisoners died during the autumn. They were buried in two large mass graves that lay a few hundred metres from the camp, close to where the Sami secondary school is now located. The Wehrmacht stated in September 1943 that of the 263 who died, 140 were shot and 123 died of exhaustion and illness. One reason why the SS could allow so many of the workers to die was that they were not classed as prisoners of war: they had been sentenced to death in Yugoslavia for being partisans. Some were innocent civilians who were arrested in retaliatory actions against villages that had aided the partisans. The 70 per cent death rate in Karasjok was much higher than that for Soviet prisoners of war in Norway, which was about 10 per cent.

Many tried to escape, but it was difficult. Only one managed to make it to Sweden. That was Petar Filipovic, who escaped in September 1942 and after 28 days managed to reach Sweden. Petar escaped along with Bora Ivankovic, but they were given up to the authorities in Avzzi. After escaping from the guards in Kautokeino, Bora was again captured and then shot.

Another prisoner who escaped was also turned in. Zivota Lupulovic, aged 17, got as far as a mountain lodge at Šuošjávri, where he stayed the night on 9 September 1942. Unfortunately, he was seen by a Sami local who was scared and told a constable from Alta, who then came and arrested Zivota. For this and other things, the constable received five years in prison after the war. The Sami local went free.

On 15 December 1942, the surviving 111 prisoners were sent to the Osen camp in Vefsn municipality in Nordland. Of the 374 who had arrived in July, 261 died in Karasjok, one died in Kautokeino and one reached Sweden.

After the war, three of the SS leaders were arrested and put on trial in Belgrade. They were all given death sentences. Commandant de Martin died in battle in Germany in the spring of 1945. The last one to be convicted was a member of Organisation Todt who, in 1964, received a four-year sentence for the killing of a prisoner. On 16 August 1948, 11 of the 20 guards from the Hirdvaktbataljon were put on trial in Karasjok and received several years’ imprisonment.

The dead Yugoslavs were buried in several places within Karasjok municipality. In 1948 the following places were given as places where prisoners were buried: one body was at the church site, one at Riidonjárga quarry, one at Diljohka, twenty-two at the border crossing, one by the large waterfall on the Anárjohka and two at Šuošjávri. At the time, no-one knew their nationalities. It is possible that the twenty-two bodies at the border crossing were German prisoners. However, in the autumn of 1953 the Norwegian War Graves Service exhumed the bodies of 217 Yugoslavs from the three mass graves and 33 bodies from elsewhere: 250 bodies in total. In the autumn of 1959 a few more bodies were discovered, buried in a grave on the main highway. All of the Yugoslavs in northern Norway are now buried at a cemetery in Botn, near Rognan in Nordland. In 1979, the number found in Karasjok was reported as 254; i.e. seven fewer than previously calculated. Tablespoons engraved with names were found in some of the graves. A monument to the Yugoslavs was unveiled on 14 June 1970 at the site where the mass graves were discovered.

German prisoners (September 1942-May 1943)

In September 1942, German prisoners arrived at a new prison camp on the heights above the border crossing next to the Anárjohka. The group was part of a larger transport of 2,000 prisoners who came to northern Norway from several German prison camps for conscientious objectors and others who had resisted the Wehrmacht. The camps were located in an area of marshland in the Emsland region. The 35-odd camps in northern Norway were known as the «Strafgefangenenlager Papenburg, Kommando Nord». These prisoners were convicts and unwanted in their homeland. They were treated very badly. 200 prisoners arrived in September 1942 and remained until May 1943. They lived in ten so-called Finnish tents (octagonal tents), each holding 24 prisoners. There were also two Finnish tents for the sick, two barracks for the guards and a kitchen. These prisoners also worked on the road and in the quarry. In April 1943 the prisoners were sent elsewhere, by which time 22 had died. The death rate for the prisoners was the same as the national death rate for the Soviet prisoners of war.

Soviet prisoners of war (June 1943 – October 1944)

 

After the Yugoslavian prisoners and German convicts were sent elsewhere, the German authorities needed new workers for the construction and widening of the road to Finland. As such, Soviet prisoners of war arrived in June 1943. They were under the control of the German Organisation Todt: a paramilitary construction organisation. The prisoners belonged to the 2nd Company of the Building and Labour Battalion no. 190. The Soviet prisoners received much better treatment than their Yugoslavian counterparts. They numbered no more than a few hundred in the first year, but the number rose with the withdrawal from Finland. As of 1 June 1944, the number of prisoners stood at 244. Four months later on 1 October, the prisoner number had risen to 703. The camps were divided according to where the work was most needed. According to a report given by Norwegians and Sami in the autumn of 1946, there were camps in the following places:

1. The largest camp was the one at the border crossing. Between 100 and 400 men worked on the road widening, thereby taking over the work of both the Yugoslavs and Germans. The camp was in operation from June 1943 to October 1944.

2. Seidejávri. The Karasjok-Nattvann stretch. This road was also to be widened and there were two camps with a total of 200 men working there from October 1943 to October 1944.

3. Karasjok Church site. Two camps with 50 and 60 men each, working from April to October 1944 at a German workshop, at a sawmill and on road maintenance.

In total, there were around five camps for Soviet prisoners of war that were in use for varying amounts of time from June 1943 to October 1944.

In the case of dead Soviet prisoners of war, a very useful source can be found in the prisoner identity cards sent to Berlin and confiscated by the Red Army in 1945. Each prisoner had a card that followed them throughout their captivity and included all their personal information. The cards also record the cause of death, such as shooting for attempting to escape.

It is probable that thirteen Soviet prisoners of war died in the camps between July 1943 and October 1944. Two escaped prisoners from Billefjord were shot in the area and buried at «Serbergravplassen» (the «Serbian grave site») on 22 August 1942. Of the thirteen who died in the prison camps, ten of them died in 1943 and three in 1944, the last one as late as 26 October. Three of them died in the camp at the border crossing, but all were buried at the Yugoslavian grave site. The cards are marked «300 metres southeast of the camp». The first four prisoners who died were shot for attempting to escape, three of them on the same day. A further five died of tuberculosis and some do not have a cause of death recorded on their identity cards. All of them were Russian.

It was more difficult for the locals to have contact with those prisoners in the more remote camps. It was only when they were at the workshop or sawmill, or when they were working on the road, that the Norwegian workers could have any contact with them.

Conclusion

A prisoner’s status was important in defining the way the Nazis treated them. The Yugoslavians were regarded merely as «convicts» by the SS, but they were actually worse off since they had already received death sentences in Yugoslavia. They were not treated as prisoners of war in Norway until after April 1943. The German prisoners were also convicts and were preferably to die in Norway. They did not receive new chances as soldiers in the Wehrmacht and, in practice, were treated as SS prisoners, even though they were under the control of the Wehrmacht. The Soviet prisoners of war were just that, but the Soviet Union had not signed the Geneva Convention on the Treatment of Prisoners of War. The Nazis took advantage of this and treated the prisoners badly, and their racist ideology regarded them as subordinates in any case. In some places in Norway, Soviet prisoners were treated very badly, almost as badly as the Yugoslavians. However, in many places, more humane treatment occurred later on in the war, often noticeable from 1943-4 4. The differential treatment administered by the Nazis to these three groups of prisoners in Karasjok municipality is reflected in the death tolls. The prisoners as a group consisted of many individuals, every one of whom underwent unimaginable suffering during those war years in Karasjok.

Sources: