Serbálaš jápminleaira Kárášjogas

The Serbian death camp in Karasjok

Forfatter/Čálli/Author: Arvid Petterson

I juli 1942 ble en gruppe på 374 serbiske krigsfanger satt på land fra et fartøy på Russenes i Porsanger. De måtte gå fra båten og helt til Karasjok. Da de kom til et veikryss, så de at det sto Hammerfest på skiltet. Da snakket de lavt sammen om at de nå var havnet nord for Polarsirkelen, for noen hadde hørt om byen. Da serberne ble transportert fra Karasjok i desember samme året, var det bare 111 gjenlevende. De andre var drept eller omkom på grunn av sult, kulde og fangevokternes brutalitet.

Det var til sammen 4268 jugoslaviske krigsfanger som ble transportert til Norge i perioden fra 1942 til 1945. De ble ført hit via fangeleirer i Tyskland. Det var 5 hovedleirer for fanger fra Jugoslavia i Norge. Karasjok var den nordligste. Leiren i Beisfjord ved Narvik var den største, men også leiren i Botn, Saltdalen var stor. Selv om det var folk med forskjellig etnisk bakgrunn i leirene, ble navnet serberleir brukt.

Fangene fra Jugoslavia hadde deltatt i partisanvirksomhet, og de ble ikke sett på som krigsfanger.

De fangene som forsøkte å rømme, ble skutt, og andre fanger ble henrettet til skrekk og advarsel. Stokkeslag, kolbeslag og bruk av bajonett  var vanlig. Fram til 1943 hadde fangeleirene i Norge både tyske og norske vakter. De norske vaktene var kjent for å være mer brutale enn de tyske. Forholdene for fanger i Norge ble bedre etter 1943.

Mange av serberne ble skutt eller drept mens de var i tvangsarbeid på veien mellom Karasjok og Karigasniemi. Én av de som overlevde fangetiden i Karasjok, Velimir Pavlovic (f. 1921) besøkte Karasjok i 2003. Han kunne fortelle at han så at 12 av hans medfanger ble drept mens de arbeidet med brokarene ved Vuolit Siffarjohka. Pavlovic mente at noen av dem ble slengt i fyllmassen.

De fleste serberne som døde ble begravd her. Etter krigen ble de tatt opp og sendt til Botn, Saltdalen, der det er et felles gravsted for jugoslaviske fanger i Norge.

Lokalbefolkningen la merke til lidelsene fangene gjennomgikk, at serberne sultet, frøs og ble torturert. Mange personer i Karasjok forsøkte å hjelpe fangene, til tross for trusler om strenge straffer. Den mest kjente av hjelperne var Kirsten Svineng, som blant fangene ble kalt Mamma Karasjok.

På veien mellom Karasjok og Karigasniemi var det også russefanger og desertører (tyske menn som av ulike grunner ikke ville delta i den tyske hæren) i tvangsarbeid. Nordmenn tilknyttet Statens Vegvesen arbeidet ved bro- og veianlegget.

Broene over Karasjohka og Anarjohka var ferdige og veien fra Karasjok og Ivalo kunne tas i bruk fra 1942. Da ble de 111 gjenlevende serberne sendt til tvangsarbeid andre steder i Nord-Norge.

Kilder:

Jovanovic, Cveja: Flukten til friheten 1985:77

Nygaard, Pål: norgeshistorie.no / wikipedia

1942 suoidnemánus de buktoje 374 serbálaš soahtefáŋgga gáddái Skadjanjárggas. Go vulge fatnasis ja olleje luoddaerrui gos lei Hámmárfeasta šilta, de sii savkkástalle gaskaneaset ahte dál sii leat poláragierddu davábealde, go soames lei gullan dien gávpoga birra. Sii vázze Porsáŋggus gitta Kárášjohkii. Go seamma jagi máhcce fas Levdnjii ja galge lulás de eai lean báhcán go 111. Earát ledje gottáhallan dahje duššan buollaša, nealggi ja fáŋgavávttaid láhttema geažil.

Norgii bukte áigodagas 1942–1945 oktiibuot 4268 jugošláva soahtefáŋgga. Sin bukte Duiskka fáŋgaleairraid bokte. Ledje 5 váldoleairra soalddáhiidda maid bukte Jugošlávas Norgii. Kárášjogas lei davimus. Leaira Ušmas Áhkánjárgga lahkosis lei stuorámus. Muhto maiddai Sálatvákkis, Botn báikkis lei stuoris. Váikko doppe ledje olbmot geain lei iešguđetlágan riikaduogáš de gohčodedje leairraid serbárleairan.

Fáŋggat geat bohte Jugoslavias ledje dakkárat geat ledje searvan partisaner doibmii, ja sin eai atnán soahtefáŋgan. Fáŋggat geat geahččaledje báhtarit báhččoje ja eará fáŋggaid godde baldin dihte ja nihttima dihte. Lei dábálaš ahte sin huško čoskkaiguin ja bissuiguin, ja čuggeje niibbiin mii lea bissogeažis (bajoneahtta). Fáŋgaleairrain Norggas ledje 1943 rádjai sihke duiskka ja norgga vávttat. Lei oahpis ahte norgalaš vávttat ledje hiehkáset go duiskalaš vávttat. 1943 maŋŋá buorránii fáŋggaid dilli Norggas.

Go ledje bargame baggobargguid luottas gaskkal Kárášjoga ja Gáregasnjárgga de ollu serbárat báhččoje ja goddoje. Okta sis gii cevzzii fáŋgaáiggi Kárášjogas lei Velimir Pavlovic (riegádan 1929:s), ja 2003:s son galledii Kárášjoga. Son muitalii iežas oaidnán go 12 su mielfáŋggain goddoje barggadettiin Vuolit siffarjoga šaldebargguin. Pavlovis oaivvildii ahte muhtimiid sis bálkestedje dušše deavddasádduide.

Eanas serbárat geat jápme hávdáduvvoje deike. Maŋŋá soađi de sirde sin Botn báikái mii lea Sálatvákkis, doppe lea Norgga jugošláva fáŋggaid oktasaš hávdebáiki.

Báikkálaš olbmot

Báikkálaš olbmot oidne movt fáŋggat biidnahuvve. Sii oidne ahte serbárat nelgo, galbmoje ja illastuvvoje. Ollu Kárášjoga olbmot vigge veahkehit fáŋggaid, váikko vel sin nihtte fasttit ráŋggáštit. Eanemus dovddus vehkiin lei Kirsten Svineng, gean fáŋggat gohčodedje Mamma Karasjok.

Luottain gaskal Kárášjoga ja Gáregasnjárgga barge bággobarggus maid ruoššafáŋggat ja desertevrrat (duiskka dievddut geat iešguđetge sivaid geažil eai háliidan searvat duiskka soahtevehkii). Norgalaš Stáda geaidnodoaimmahaga bargit barge šalde- ja geaidnobarggus.

Kárášjoga ja Anárjoga šaldit gárvánedje 1942:s ja geainnu gaskal Kárášjoga ja Avvila beasai geavahišgoahtit. Dalle dolvo dan 111 serbára geat ain ledje eallime eará báikkiide Davvi-Norggas bargat bággobargguid.

Gáldut:

Jovanovic, Cveja: Flukten til friheten 1985:77

Nygaard, Pål: norgeshistorie.no / wikipedia

In July 1942 a group of 374 Serbian prisoners of war was landed from a vessel at Russenes in Porsanger. They were forced to walk from the boat all the way to Karasjok. When they came to a crossroads, they saw a sign to Hammerfest. Speaking quietly among themselves, they realised they had come north of the Arctic Circle, as somebody had heard about the town before. When the Serbs were transported out of Karasjok in December of the same year, only 111 of them remained. The others had been killed or had died as a result of hunger, cold or the brutality of the prison guards.

A total of 4,268 Yugoslavian prisoners of war were transported to Norway in the period from 1942 to 1945, brought here from the prison camps in Germany. There were five main camps for Yugoslavian prisoners in Norway, of which Karasjok was the northernmost. The camp in Beisfjord near Narvik was the largest, but the camp in Botn, Saltdalen was also big. They were known as Serb camps, even though they held people from different ethnic backgrounds.

The Yugoslavians had taken part in partisan operations and were not regarded as prisoners of war.

The prisoners who tried to escape were shot, and other prisoners were executed as a warning and scare tactic. Beatings with canes and rifle butts were commonplace, as was the use of bayonets. Until 1943, the prison camps in Norway had both German and Norwegian guards. The Norwegian guards were known for being more brutal than the German ones. The conditions for prisoners in Norway improved after 1943.

Many of the Serbs were shot or killed under forced labour on the road between Karasjok and Karigasniemi. One of those who survived their captivity in Karasjok, Velimir Pavlovic (b. 1921), visited Karasjok in 2003. He was able to relate how he saw twelve of his fellow prisoners being killed while working on the abutments at Vuolit Siffarjohka. Pavlovic believed that some of them had been thrown into the filling compound.

Most of the Serbs who died were buried here. After the war their bodies were exhumed and sent to Botn, Saltdalen, where there is a common burial site for Yugoslavian prisoners in Norway.

The local population noticed the suffering the prisoners underwent: how the Serbs were hungry, frozen and tortured. Many Karasjok people tried to help the prisoners, in spite of the threat of severe punishment. The most famous of the helpers was Kirsten Svineng, who was known among the prisoners as “Mamma Karasjok”.

There were also Russian prisoners and deserters (German men who, for various reasons, had refused to join the German army) in forced labour on the road between Karasjok and Karigasniemi. Norwegians connected with the Public Roads Administration worked on the bridge and road construction.

The bridges over the Karasjohka and Anarjohka were completed in 1942, meaning the road from Karasjok to Ivalo could be put into use. At that point, the 111 surviving Serbs were moved on to work as forced labour elsewhere in northern Norway.

Sources:

Jovanovic, Cveja: Flukten til friheten (English: Escape to freedom), 1985:77

Nygaard, Pål: norgeshistorie.no / Wikipedia