Divohagat ja dimbbarráhkadeapmi
Workshops and sawmills

 

Forfatter/Čálli/Author: Arvid Petterson

 

Teaksta sámegilli lea vuollelis
Text in English, see below

 

Den tyske Lapplandsarméen hadde fra sommeren 1940, én bataljon stasjonert i Karasjok. Etter at bataljonen ble sendt østover våren 1941, varierte antall tyskere. Det kunne være omkring 1000 soldater, fangevoktere og anleggsfolk her.

Da veien mellom Karasjok og Ivalo var ferdig bygd i 1942, ble Karasjok sentral for tyskernes fronter i Sovjetunionen. Mannskap og forsyninger kunne fraktes fra havnene i Porsanger til tyskernes fronter øst for Finland og på Ishavsveien, mellom Ivalo og Petsamo. Store depoter for forsyninger, ammunisjon og drivstoff ble bygd.

Antallet av kjøretøyer på veien økte. Lange kolonner med lastebiler brukte veien til og fra Finland. Det var et stort behov for reparasjoner og flere bilverksteder.

Uttak av tømmer i skogene i Karasjok hadde vært meget begrenset før krigen. Man ønsket å sikre gjenvekst med god skogrøkt, og stedet hadde egen skogvokter. Selv om det meste av tyskernes brakker ble produsert sør i Norge under krigen, ble uttaket av furu i skogene mangedoblet. Sagbrukene i Karasjok måtte øke sin aktivitet. Tyskerne hadde behov for lokalt tømmer til sine mange byggverk i Karasjok.

Da de tyske troppene var på retrett fra Litza-fronten og frontene øst for Finland høsten 1944, kunne det samtidig være opptil 15 000 soldater i området. Lapplandsarméen hadde bare tre veier ut av områdene, over Sør-Varanger, via Ivalo og Karasjok og gjennom Skibotn. Sjøveien var nesten stengt på grunn av alliert marine.

Tyskerne trakk seg ut av området i november – desember 1944. De brukte den brente jords taktikk. Brakkeleirene ble brent og den nye broa ble sprengt 6. november. Det store ammunisjonslageret på Madijavrre ble sprengt, og mye udetonert ammunisjon spredd i terrenget.

Kilde:

Gamst, Thorbein: Finnmark under hakekorset, 1984

Divohagat ja dimbbarráhkadeapmi

 

1940 geasi rájes lei duiskka Lapplandarmeas okta bataljovdna Kárášjogas. Maŋŋá go sii sáddejuvvoje nuorttas 1941 giđa, de duiskkalaččaid lohku rievddadii. Doppe ledje birrasii 1000 soalddáha, fáŋgavávtta ja geaidnobargi.

Go geaidnu Kárášjogas Avvilii gárvánii 1942:s de gárttai Kárášjohka hui guovddáš báikin soahteveagaide mat duiskkalaččain ledje soahtešiljuin Sovjetlihtus. Olbmuid ja gálvvuid geasehedje Porsáŋggu hámmaniin, ja geainnu mielde gaskal Avvila ja Beahcáma, gitta soahtešiljuide nuorttabealde Suoma. Sii hukseje stuora vuorkkáid biepmuide, láttaide ja boaldámušaide.

Fievrrut geainnuid alde lassánedje. Guhkes guorbmebiilaráiddut geavahedje Suoma geainnu. Divodeapmái ja divohagaide lei hui stuora dárbu.

Ovdal soađi eai láven Kárášjoga guovllus njeaidit vuvddiid dimbara váste. Lei hállu sihkkarastit ahte vuovdi šaddá ja báikkis lei sierra vuovdefákta. Soađiáigge huksejuvvoje duiskkabráhkat eanas lulli-Norggas, muhto goitge njeide Kárášjogas beali eambbo vuovddi go ovdal. Sii geat ráhkadedje dimbariid ferteje lasihit doaimmaset. Duiskkalaččat dárbbašedje báikkálaš dimbara ollu huksemiidda Kárášjogas.

Guovllus sáhtte 1944 čavčča leat gitta 15 000 soalddáha. Dien áiggi de duiskka veagat jorggihedje Litza-soahtešiljus ja soahtešiljuin Suoma nuorttabealde. Diein guovlluin beasai Lapplandsarmea dušše golmma geainnu mielde, Mátta-Várjjaga, Avvila ja Kárášjoga ja Ivgobađa bokte. Mearrageainnu eai sáhttán geavahit go doppe ledje lihtolaččaid fatnasat caggame.

Duiskkalaččat geassádedje guovllus 1944 skábmamanu ja juovlamánu. Sii geavahedje taktihka eatnama boaldin («Den brente jord»). Sii bolde bráhkkasiiddaid ja skábmamánu 6. beaivvi bávkaledje ođđa šaldi. Madijávrri láddavuorká bávkaluvvui ja nu hágganedje ollu geavatkeahtes láttat lundui das lahkosis.

Gáldu:

Gamst, Thorbein: Finnmark under hakekorset, 1984

Workshops and sawmills

 

The German Lapland Army had one battalion stationed in Karasjok from the summer of 1940. After the battalion was sent east in the spring of 1941, the number of Germans varied. There could be as many as 1,000 soldiers, prison guards and construction workers in the area.

When the road between Karasjok and Ivalo was completed in 1942, Karasjok became central to the German front in the Soviet Union. Men and supplies could be transported from the ports in Porsanger to the German front east of Finland and along the Arctic road, between Ivalo and Petsamo. Large depots were built to store supplies, ammunition and fuel.

The number of vehicles on the road increased and long columns of trucks used the road to and from Finland. The demand for repairs and automobile workshops was huge.

The removal of timber from Karasjok’s forests had been very limited before the war, as the locals were keen to ensure regrowth by means of good silviculture, and the place had its own forest wardens. Even though most of the German barracks were produced in southern Norway during the war, the extraction of pine from the forests doubled many times over. The sawmills in Karasjok had to increase their productivity because the Germans needed local timber for their many construction works in Karasjok.

When the German troops were retreating from the Litza front and the front east of Finland in the autumn of 1944, there could be as many as 15,000 soldiers in the area at any one time. The Lapland army had only three routes out of those areas: across Sør-Varanger, via Ivalo and Karasjok and through Skibotn. The sea road was practically cut off due to allied naval forces.

The Germans used scorched-earth tactics while retreating from the area during November and December of 1944. The barrack camps were burned down and the new bridge was blown up on 6 November. The large ammunition store at Madijavrre was blown up, scattering the landscape with a lot of unexploded ammunition.

Source:

Gamst, Thorbein: Finnmark under hakekorset (English: Finnmark under the Swastika), 1984

Text: Arvid Petterson