Nasjonalgalleri for Sápmi?

Kronikk publisert i Klassekampen 26.9.20 av Jérémie McGowan, designer og tidligere direktør Nordnorsk Kunstmuseum og Anne May Olli, direktør RiddoDuottarMuseat.

Torsdag 24. september mottok kultur- og likestillingsminister Abid Q. Raja første del av «Rapport om mulighetene for videre bruk av Nasjonalgalleriet» i Oslo. Hovedkonklusjonen som trekkes frem av Karin Hindsbo, direktør for Nasjonalmuseet, er at lokalets «framtidig innhold må ha en tydelig rolle og profil, og representere noe vi ikke allerede har fra før». Gitt den følelsessterke debatten om byggets skjebne de siste årene er det ikke overraskende at over 150 aktører i kunst- og kulturfeltet har meldt inn ulike forslag til hva det kunne være. Vi er to av dem.

Forslaget vårt, som vi fremmet allerede for to og halvt år siden, er å midlertidig vie Norges mest tradisjonsrike kunstbygning til samisk duodji og kunst, mens Sápmi fortsetter å vente på sin egen institusjon.

Ideen spiller videre på vårt prisbelønte prosjekt «Sámi Dáiddamusea» – eller «Samisk kunstmuseum» – fra 2017. Der den første utgaven «erstattet» Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø med en fiktiv urfolksinstitusjon, og dermed skisserte en lenge etterlengtet omskriving av norsk kunsthistorie, sikter vi nå på en enda mer aktivistisk og storstilt «overtagelse». Fordi «Sámi Dáiddamusea» er mer betimelig i dag enn noensinne.

De siste to årene har vi bevitnet vesentlige kulturpolitiske debatter om avkolonisering i akademia, statuer i offentlige rom og en strid på Kunsthøgskolen i Oslo. Med tilknytning til den internasjonale BLM-bevegelsen har de ført til en større diskusjon om strukturell rasisme og identitetspolitikk.

Det er mange som nekter for at disse såkalte «importvarer fra USA» og «venstreorienterte konspirasjonsteorier» er av relevans i Norge i dag. Andre, oss inkludert, finner det urovekkende at landets nåværende intellektuelle klima kan virke såpass bakpå. Vi vil ta en ledende rolle i det presserende arbeidet som trengs for å forbedre og korrigere anerkjente systematiske feil.

«Sámi Dáiddamusea» versjon 2.0 er et tiltak som svarer direkte på strukturelle mekanismer som ekskluderer samiske kunst- og kulturuttrykk fra fortellingen om Norge, noe Kulturdepartementet selv kartla i sin «Utredning om samisk kunst og kultur på arenaer i Norge» for mindre enn to år siden.

I en usikker, ustabil og stadig mer polarisert tid forestiller vi oss et midlertidig «Sámi Dáiddamusea» midt i både hovedstaden og i selve innbegrepet av kunst, fylt både ut- og innvendig med samisk språk, farger, materialer, erfaringer, perspektiver og kunnskap.

Vi drømmer om at den berømte Munch-salen blir gjenskapt som (John) Savio-salen, gjerne i samarbeid med Savio-museet i Kirkenes. Eller Langaard-salen som (Johan) Turi-salen. Vi ser for oss en grensesprengende kulturinstitusjon som gjenspeiler og feirer den pulserende, multimedia tverrfaglighet som ofte finnes i samiske kunstnerskap, fra Turi til Iver Jåks, Áillohaš, Synnøve Persen, Joar Nango, Elle Márjá Eira og mange flere. Vi tenker oss eksperimentelle verksteder som bruker og fremmer samisk materialkunnskap i konserveringsarbeid, samt offentlige atelier for å lage og undervise i duodji. Vi flytter gjerne inn i morgen.

Visjonen vår – delvis tankeeksperiment og delvis konkret proposisjon – er altså en form for fornyelse og helbredelse, som nødvendigvis tar utgangspunkt i det faktum at Nasjonalgalleriet er en institusjon som systematisk har lyktes i å ekskludere samisk kunst i over 130 år.

Å endre denne arven med et storslagent «Sámi Dáiddamusea» er en konseptuell og praktisk måte å fylle og nytolke et problematisk tomrom. Det er en berikelse og positiv utvidelse av nasjonens kulturarv og felles identitet, som peker mot en mer inkluderende og tolerant fremtid hvor kunnskap om, forståelse for og verdsetting av det samiske – og mangfold generelt – er normen.

 

Rapport: Mulighetsstudie for Nasjonalgalleriet