NyArktis

En utstilling om mennesker som bor i sirkumpolare områder. 25.05 - 20.08.2021

I NyArktis har et knippe av kjente Arktisforskere; samiske, ikke-samiske, fra Norge og resten av verden, sammen eksperimentert med nye måter å stille ut våre sirkumpolare områder på. Utstillingen skal ikke bare sees, men også høres og føles.  Utstillingen er kollaborativ, den er laget og blir fortsatt til, i samarbeid mellom forskere, museumsarbeidere og folk fra flere sirkumpolare steder i verden; Kárášjohka, Guovdageaidnu, Baikal, Mittimatalik og Snåase.

NyArktis retter fokus mot menneskene i sirkumpolare områder

Arktis er et sted hvor livet fungerer på andre premisser. Landskapet er bebodd på måter som unndrar seg vanlige antagelser om hvordan bebodde landskap se ut. Fraværet av gjenkjennelige spor av domestiseringspraksis har resultert i en forståelse av Arktis som utemmet villmark, som terra nullius, åpent for utbytting og overtagelse av andre. Under europeisk nasjonsbygging ble Arktis den perfekte lekeplass for vestlige mannlige oppdagelsesreisende. Folk som allerede bodde her ble kolonisert og klassifisert som primitive. Også i museum har folk i både Arktiske og sirkumpolare områder ofte blitt redusert til ‘Man. The Hunter’. Museer har i høyeste grad bidratt til å naturligjøre koloniseringen av Arktis.

NyArktis har som mål å utforske nye måter å vise fram Arktis på, som ikke går på bekostning av de som bor der. Vi setter NyArktis i sirkulasjon, som en vandrende utstilling, for å gjøre det mulig å sammen utforske hva Arktis er. Den første NyArktis-utstillingen (Kulturhistorisk museum, mai 2016) ble laget i samarbeid på tvers av grenser og kunnskapspraksiser. I sin opprinnelige form inkluderte utstillingen film og fotografier fra selfangst i Baikal, tørkete reinsdyrmager og film med instruksjon om hvordan reinsdyrmagen tas ut og tørkes, 100 år gamle klær av sel fra Roald Amundsens reiser i Nordvestpassasjen og nåtidig produksjon av selklær fra Mittimatalik, Nunavut. Noen elementer har forsvunnet ut, andre kommer til. Vår ambisjon er at hvert sted utstillingen kommer til skal være med å forme innholdet av utstillingen videre. Saemien Sijte på Snåase (april 2017) inkluderte tægerarbeider, samt scener fra den sårbare sørsamiske reindriften, fotografert av Aina Bye.  Guovdageaidnu (august 2019), beskrev hvordan naturforvaltningens hindrer tradisjonspraksiser som andejakt, og utforsket samiske tilnærminger til å ta vare på naturen, gjennom Liv Østmos film om jávredikšun, pleie av innsjøer. Sámiid Vuorká-Dávvirat – De Samiske Samlinger i Karasjok bidro med filmen Sáivui (Himmelrikets tromme) fra 1990, som fokuserer på relasjonene mellom den åndelige verdenen og menneskenes liv i pakt med naturen.

UTSTILLINGENS BUDSKAP HAR SYV HOVEDTEMAER:

Tema 1. Oppdagere og arktisk villmark

Kart gjør landskap. De mer enn antyder hva man skal bruke landskapet til. Gjennom kartsymboler fremheves noen av landskapets historier mens andre skjules. I Arktis har kart gjort landskapet tilgjengelig som villmark og som naturressurser som alle kan forsyne seg av, og tømt landskap for lokalt innhold.  I Sápmi er landskapet kjent, benyttet og snakket om som meahcci. Meahcci er et samlebegrep for landskapet. Samiske landskapsbegreper skiller ikke natur fra de aktivitetene som foregår i landskapet. I for eksempel reindrift finnes så eksakte deskriptive beskrivelser av landskap at en som ikke har vært der tidligere vil kunne finne fram. Av relevans for reindriften finnes også et hav av kunnskap og begreper om snø, vindforhold og andre værforhold som kan påvirke reinflokkenes bevegelse, samt andre dyrs oppførsel.

Tema 2. Relasjoner mellom mennesker, landskap og dyr

I Sápmi og hos andre arktiske og sirkumpolare folk høstes naturressurser med respekt. Folks tilstedeværelse innebærer en ivaretakelse av landskapet og dyrene. Relasjonene mellom landskap, folk og dyr er ikke basert på kontroll. Her består livet av relasjoner basert på gjensidighet, respekt og tillit. Naturen og alt i den er ikke bare passive ressurser som kan utnyttes. Naturen er en aktiv bestanddel av livet og overskrider vestlige grenser mellom mennesker, dyr og andre vesener, eller mellom kultur og natur. Flyt og gjensidighet karakteriserer forhold mellom mennesker, landskap og dyr, men også alle andre relasjoner, som dem mellom kvinner og menn, mellom slekt og naboer, eller andre etniske grupper.

Tema 3. Vær og vind. Lyden av Arktis

I Arktis er vær og vind en del av landskapet og sentrale aktører i folks liv. Vær og vind setter premissene for livets betingelser. Lyden av Arktis kan være påtrengende eller nesten fraværende. Isen som bryter opp om våren, skritt av mennesker og dyr på snø, fugl, vind, vann, flommen i elva, regn mot vinduet, stormen, lyd av bevegelse i lyng, myr, på vann og vei, myggen om sommeren eller dens fravær i vinden. Lyd utforskes i utstillingen gjennom Margrethe Pettersens lydinstallasjon, Levende Land Under som Over. I Kárášjohka er lydinstallasjonen plassert i lavvoen i basisutstillingen.

Tema 4. Dyr som ressurs. Å gjøre dyr til mat, klær og verktøy

Representasjoner av Arktis handler også ofte om at det mannlige arbeidet er det essensielle livsgrunnlaget. I museumsutstillinger blir ofte kvinners arbeid oversett. Kvinner (men også menn om nødvendig) omskaper dyr til mat og klær som stadig den dag i dag er nødvendige for overlevelse i Arktis. Kvinners arbeid omfatter ikke bare med de store byttedyrene, men et rikt mangfold av artsrelasjoner, også andre, for utenforstående, usynlige elementer i landskapet, som illustrert av det sørsamiske bidrag, tæger.

Tema 5. Arktisk teknologisk presisjon

Overlevelse i Arktis har blitt og blir gjort mulig gjennom uhyre spesialisert teknologi og med inngående innsikt, ikke bare i landskap og dyrs liv, men i hvordan alt kan og bør benyttes fullt og helt. Pelsklær er laget ved hjelp av et mangfold av sofistikerte verktøy og ved hjelp av en rekke dyrearter, som reinsdyr, sel, ulv, bjørn, mink, bever, bisamrotte, rev, men også for eksempel lomvi og laks. Deler av dyrene, både skinn og det som er på innsiden er valgt på grunn av sine spesialiserte egenskaper, som varme, vanntetthet, og luftsirkulasjon. Sener, horn og ben har blitt og blir omformet til redskaper og til kunst på måter som bare er mulig gjennom inngående og presis kunnskap om materialene. Både i klesplagg og i verktøy er nøysomhet, bestandighet og estetikk fremtredende. I utstillingen illustreres dette gjennom Uiguaqtuq (The Hidden Stitch) laget av Mittimatalik Arnait Miqsuqtuit Collective.

Tema 6. Vitenskapelig og museal kolonisering

Mengden av gjenstander som skal til for å overleve i Arktis, og den ekstensive oppfinnsomheten til arktiske og sirkumpolare folk kan ikke synliggjøres gjennom noen få gjenstander i montre. Men kanskje kan mangfold og kreativitet vises gjennom Kulturhistorisk museums totale samling av avfotograferte gjenstander. Arkivinstallasjonen inneholder KHMs samlede arktiske gjenstander minner også om at museet har vært en sentral medspiller i den vestlige approprieringen av Arktis. Det koloniale grunnlaget for de norske museenes samiske samlinger blir i disse dager anerkjent. Et grunnlag for forsoning skapes ved at halvparten av samlingen returneres til 6 samiske museer. Arkivet i denne utstillingen rommer i tillegg til KHMs arktiske samling, i tillegg til gjenstander ifra repatrieringsprosjektet Bååstede.

Tema 7. Kontroll over natur og naturressurser

Arktis kan gi oss en rikere forståelse av menneskehetens historie. Vi kan alle lære at overlevelse ikke behøver å handle om kontroll, og at matproduksjon ikke alltid forutsetter dominans og privat eiendomsrett, men også om en grunnleggende respekt og relasjoner. Arktis inviterer oss til å stille spørsmål ved hvorvidt natur og samfunn er adskilt. I dag kjemper samiske folk en kontinuerlig kamp mot konsekvensene av vestlige verdensbilder, påtvunget gjennom statlig naturforvaltning. Mange frykter at samiske tradisjoner, som laksefiske, innlandsfiske og andejakt skal forsvinne. En bedre forståelse av samisk naturforståelse er nødvendig om medforvaltning av naturressurser skal bli virkelighet.

Takk

NyArktis vil takke RiddoDuottarMuseat for husrom. Dette prosjektet ble gjennomført i samarbeid med:

Karasjok: Anne May Olli, Berit Åse Johnsen, Jelena Porsanger, Margrethe Vars, Terje Henriksen, Gunnar Grønvold og Bror Ivar Salamonsen.

Kautokeino: Liv Østmo, Gunvor Guttorm, Johan Aslak Hætta, Solveig Joks. Ánna-Katri Helander, Ellen Triumf, Jon Andreas Utsi, Inga Anne Maret Juuso og Inger-Marie Oskal.

CAS: Marianne Lien, Natasha Fijn, Heather Swanson og Britt Kramvig, Anja Somby, Rachel Gomez, Margrethe Iren Pettersen, Karen Elle Gaup, Leif Pareli og Maria Kartveit.

Snåsa: Lisa Dunfjeld, Birgitta Fossum, Susanne Lyngman og Nanni Mari Westerfjeld.

Lakselv: Lars Paulsen, Gunnar Grønvold, Bror Ivar Salamonsen, Jelena Porsanger, Kjersti Robertsen og Siv Marit Ekaas Turi.

Vi takker også Liv Østmo, Rob Losey, Mittimatalik Arnait Miqsuqtuit Collective, og Sonar Film for at vi får bruke filmene deres og Margrethe Pettersen for at vi får benytte hennes lydkomposisjon. Bilder i utstillingen fra Saemien Sijte, foto fra reindrift, fotograf Aina Bye. Foto fra tægerarbeider er utlånt fra Duodjeinstituhtta, Åarjel Saemien Dajve og fra Saemien Sijtes fotoarkiv. Foto fra selskinnsøm, er tatt av Nancy Wachowich. Filmen Sáivui (Himmelrikets tromme) er produsert av Jon Jerstad i 1990 i samarbeid med De Samiske Samlinger, fotograf: Nils John Porsanger.

Utstillingen er laget med støtte fra Kulturhistorisk museum ved UIO, Senter for Grunnforskning ved Vitenskapsakademiet, Johannes Falkenbergs stiftelse og Mobilizing Indigenous Cultural Heritage (York University, Canada) som har bidratt med støtte til denne utstillingen og også til ’Mittimatalik Arnait Miqsuqtuit Collective’, som består av Nancy Wachowich, Gro Ween, Sheila Katsak, Leah Kippomee og Melisa Costinea. Utstillingen i Kautokeino er laget i samarbeid mellom Sámi Allaskuvla og RiddoDuottarMuseat.

Faglig ansvarlig er Gro Ween og kreativt ansvarlig er Åsmund Steinsholm.