Rose-Marie Huuva: Reflekšuvnnat – Refleksjoner

Samarbeidsprosjekt mellom RiddoDuottarMuseat og SDG - Sámi daiddaguovddáš. En del vises på Porsanger Museum fra 3. september til 30. oktober

ROSE-MARIE HUUVA: REFLEKSJONER

Utvalgte verk fra RDM- Samisk kunstmagasin og Nordnorsk kunstmuseum

Rensjön innsjø – stedet der jeg ble født – er det kaldeste stedet i Sverige. Jeg har levd i tusenvis av år; da jeg var barn, var det ingen værmeldinger, ingen veier og ingen strøm; det var heller ikke mobilmeldinger eller @-tegn. 

Jeg har levd et nomadeliv og har reist verden rundt og bodd mange steder. Nå har sirkelen sluttet seg, og jeg har igjen, mitt hjem i Kiruna, tretti kilometer unna Rensjön innsjø. 

Jeg er mor, billedkunstner, dikter, reindriftsutøver og reisende. Min kunst har blitt vist i Norden og Europa, men også i Japan, USA, Canada, Panama og Russland. 

Jeg uttrykker meg gjennom språket til både bilder og ord. Jeg uttrykker mine følelser best på hjertets språk, det samiske språket.

(Teksten er hentet fra utstillingskatalogen «Sami art – a contemporary heritage?», 2008, oversettelse fra engelsk til norsk av K. Dolmen.)

 I serien med utstillinger som inngår i prosjektet «Voi-Voi, vi er på utstilling!»t samarbeid mellom Norske Kunstforeninger og Samisk senter for samtidskunst, er den andre utstillingen i rekken viet kunstneren Rose-Marie Huuvas arbeider.

Utstillingen «Refleksjoner» viser et utvalg av Huuvas arbeider fra 80-, 90- og 2000-tallet, et spenn på 30 år. Tittelen på utstillingen henspiller på muligheten tidens gang gir for refleksjon rundt tematikk – innen et kunstnerskap og i sammenstillingen av kunstverk til en utstilling. Huuva er opptatt av materialbaserte teknikker med nærhet til samisk håndverk og duodji. Kunstnerens arbeid reflekterer over samisk historie og egen identitet. I utstillingen vil man kunne se duodji og kunsthåndverk, skulpturer og objekter. Kunstneren tar i utstrakt grad i bruk organisk materiale som skinn og pels, i hovedsak fra rein.

Huuva har gjennom et langt og engasjert kunstnerskap vært en tydelig stemme for samiske rettigheter. Hun har blant annet kjempet for tilbakeføring av samiske hodeskaller som svenske myndigheter benyttet i rasebiologisk forskning. Også Norge har drevet med lignende aktiviteter.

 

Til utstillingen har kuratoren valgt å ta utgangspunkt i to viktige samlinger i Nord-Norge, Samisk kunstmagasin/RiddoDouttarMuseat (RDM) i Kárášjohka og Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø. Til sammen utgjør disse en unik samling i nordnorsk sammenheng og innen norsk side av Sápmi. De to samlingene inneholder eldre og nyere kunst av blant annet samiske kunstnere, alle fagområder er representert, med duodji, kunsthåndverk og billedkunst. Når man ser igjennom disse samlingene blir man slått av tanken om at dette bør flere få muligheten til å se. Samisk senter for samtidskunst har de siste to årene gjennom et aktivt samarbeid med Samisk kunstmagasin/RDM i Kárášjohka kuratert en rekke utstillinger med økt bruk av kunstsamlingen.

 

Huuva er kjøpt inn flere ganger av Sametingets innkjøpskomité (disse innkjøpene går til Samisk kunstmagasin), men også De Samiske samlinger/RDM har anskaffet verk av henne. Nordnorsk kunstmuseum mottok sommeren 2017 en donasjon fra Huuva: syv av hennes mest sentrale verk fra 1990-tallet. Gaven ble gitt som en anerkjennelse av museets arbeid for samisk kunst. Huuva er i tillegg til disse to samlingene representert gjennom utsmykkinger i andre offentlige samlinger og bygg, i både Norge og Sverige.

 

Om kunstneren

Huuva er født i 1943 i Gabna sameby i Čohkkiras (Jukkasjärvi), og er i dag bosatt i Giron

(Kiruna). Hun har vært aktiv som forfatter, billedkunstner, kunsthåndverker og duodji-utøver i vel 50 år, og regnes som en ledende stemme i sin generasjon av samiske kunstnere.
Huuva har sin duodji- og håndverkutdannelse fra Samernas Folkhögskola i Jåhkåmåhkke (Jokkmokk) og er utdannet i veving, form og farge på Jämtslöjds Vävskole i Staare (Östersund). Som billedkunster er hun mer autodidakt. Hun er altså i bunnen tekstilkunster, men har gått fra det todimensjonale til å jobbe mer tredimensjonalt, og har utviklet et særpreget skulpturelt uttrykk. Gjennom å utforske reinskinnet som materiale har hun utviklet nye metoder for bruk av dette, noe som krever inngående kunnskap om tradisjonshåndverk. Dette har resultert i et unikt kunstuttrykk.

Huuva har deltatt i en rekke separat- og gruppeutstillinger i over 40 år. Hovedsakelig i de nordiske landene, men også i fjerne strøk som Japan, USA og Panama. Hun har utgitt flere diktbøker og er fortsatt aktiv innenfor kreativt virke av ulik art.

I de siste fire årene har verk av Huuva inngått i RiddoDuottarMuseat og Nordnorsk Kunstmuseums samarbeidsprosjekt «Sámi Dáiddamusea» i 2017. Prosjektet var en museumsperformance som transformerte Nordnorsk kunstmuseum til et fiktivt samisk kunstmuseum. I 2018 ble hun også viet en egen utstilling i Nordnorsk kunstmuseum, på bakgrunn av sin donasjon til museet. Samme år var hun representert på OCAs (Office for Contemporary Art Norway) utstilling «La elva leve – viljen til suverenitet og en ny verdslighet» i Oslo. Denne utstillingen ble i 2019 vist i Tensta Konsthall i Stockholm og Samisk senter for samtidskunst i Kárášjohka. Sistnevnte visningssted har inkludert arbeider av Huuva i flere utstillinger de siste årene, bl.a. i gruppeutstillingen «Making Form» (vist i Kárášjohka i 2018 og Tromsø kunstforening i 2019), samt i utstillingen «Time for Sculpture II» (vist i Kárášjohka i 2019). Huuva var også inkludert i utvalget av samiske kunstnere som ble vist i utstillingen «HISTORIER. Tre generasjoner samiske kunstnere» i Dronning Sonja KunstStall våren 2019.

 

Forfatteren
Huuva har utgitt tekster skrevet på nord-samisk og svensk siden 1981, og debuterte i 1999 med diktsamlingen Galbma rádná (Kall kamrat), som skildrer hennes kreftsykdom. Diktsamlingen var nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2001. I 2006 gav hun ut sin andre diktsamling Ii mihkkege leat (Mjukt smeker molnets rand), og samme år bidro hun som én av fire svensksamiske forfattere til antologien Viidát/Vidd. Diktene i Ii mihkkege leat (Mjukt smeker molnets rand) skildrer følelsen av at den samiske kulturarven svinner og endres. Den berører også spørsmål rundt aldring og sykdom. Huuvas dikt er oversatt til flere språk.

Politisk og litterært har hun gjort seg særskilt bemerket som kritiker av den rasebiologiske forskningen samene har vært offer for, og hun har vært en pådriver for å få tilbakeført samlinger av samiske hodeskaller og levninger som i dag eies av svenske museer.

 

Verket Objekt for forskning – hvor lenge? (1999), ble vist på Nordnorsk kunstmuseum i 2018, og det refererer til disse overgrepene. Verket består av 15 bokser med hoder av tovet ull inni, hvilende rundt en haug av jord. I den siste av boksene mangler hodet, som en referanse til den krenkende gravplyndringen som har foregått historisk. Verket og tittelen er en tydelig protest, samtidig spiller arbeidet på et variert register. Hodene er stillferdige i seg selv, men samlet i sirkelen danner boksene et massivt, visuelt uttrykk. Raseriet og fortvilelsen er tydelig kommunisert. 

Graver ble plyndret, men også barn skulle fotograferes og forskes på. Slik formidles det i et av hennes dikt:

Det såg ut att vara ett vanligt skolfoto – 1931

framför ett vitt skynke

21 allvarliga flickebarn

Min mor 8 år – hennes storasyster 10

och lillasyster som nyss har börjat skolan

 

En gång fick ni lämna kåtaskola

det var så spännande

att få stiga in i byskolens väggar

 

ni anande aldrig varför

 

Mor ensam – naken – rädd

framför det vita skyndet – fotograferades

från framsidan – baksidan – höger och vänster sida

den skrämmande rasforskarens järnmått

som en pil genom huvudet

klassifiserade dig – mig – mitt barn – oss

till underlägsna kortskallar

 

Mor du berättade aldrig

 

Efter 85 år – i Carolina Redivivas källare

hittar jag er – min mor – min familj – mitt folk

i rasforskarens 20 måttabeller – i nakenbilderna

Min mor – 8 år –

värnlösa barn ingen skyddade er

ifrån den långskalliga rasistens övergrepp

 

Tung med sorg i hjärtat

lämnar jag källaren i Uppsala

skriker i raseri

Mor du orkade aldrig berätta

(Diktet, i original språkdrakt, er uten tittel, uten oppgitt år og upublisert. Gjengitt med tillatelse fra Huuva.)

 Diktet formidler noe av sorgen over hva de nærmeste eldre slektningene ble utsatt for. Disse undersøkelsene involverte både hodemåling og fotografering foretatt av sentrale svenske forskningsinstitusjoner, fra siste halvdel av 1800-tallet til 1940-tallet.